Dagens Næringsliv har lørdag en anmeldelse av Audi Q3. Bilen er visst så dårlig at den kun kan appellere til kvinner som ikke er interessert i bil.

Gode medier utfordrer klisjéer. Også klisjéer om kvinner og bil. Det gjør ikke DN her. Eller mener anmelder at bilen appellerer også til menn som ikke er interessert i bil? Og hva er feil med å appellere til kvinner som ikke er interessert i bil? Denne anmeldelsen er så tøff i trynet at den blir en klisjé.

Anmelder skriver også om darwinistiske prinsipper for utvikling av bil. Folk som snakker om darwinistiske prinsipper for andre, pleier å mene at de selv står øverst i utviklingen på sitt eget felt. Det er alltid et sikkert tegn på at de er blitt fortid. Bil-seksjonen i DN er blitt forbikjørt av resten av redaksjonen. Det er på tide å skifte fil.

http://bit.ly/xisQI5

Klokken var ett. Jeg kikket opp på himmelen. ”Vi spaserer bare opp der, så kommer vi til å gå rett på den store handlegaten,” sa jeg. ”Hvordan vet du det?” svarte hun.

Vi var nye besøkende i en gammel by, i utlandet rett før jul. Min unge venn er oppdatert på all teknologi. I lett mistro til min orienteringsevne, tok hun opp en GPS-dings med kart, og fant ut det samme. ”Hvordan visste du at det var retningen?” gjentok hun. 

”Jeg kikket på bykartet isted. Vi er syd i byen. Så vi skal nordover. Når vi går med solen i ryggen, vil vi måtte treffe shoppinggaten som går øst-vest,” svarte jeg.

Det gikk opp for meg at for en som er så ung at hun aldri har forholdt seg til papirkart, er det ikke naturlig at kart har nord opp, og at man kan grovorientere etter solen. For henne er kart noe som beveger seg som apps på en mobil, og som hele tiden er orientert den riktige veien.

Den kreative klassen

Med elektroniske medier vil forskjellene på hva vi kan, bli stadig større. Den enkelte kan forfølge sine egne interesser. Man kan gå i dybden på Marianergropen og nå de store høyder i astrofysikk fra sin egen skjerm. Og siden jeg er i overkant interessert i hvordan byer blir til, fikk jeg nå los på å reflektere over byutvikling og moderne teknologi.

Det er to store akademiske retninger som kriger om sannheten om sammenhengen mellom utvikling av byer og internett. Noen mener at med internett kan folk bo overalt. Jeg mener at det ikke er tilfelle (les Richard Floridas bøker om The Creative Class). Desto mer spesialiserte folk blir, desto mer vil vi som sosiale vesen ønske å være sammen med andre som deler våre kulturelle preferanser. Hvis jeg vil prate om min glede over papirkart, så er det flest andre kartnerder å treffe i byen.

Og hvis man vil jobbe med det rare man kan, er sjansen for å få en spesialisert jobb størst der det er mange bedrifter. Og hvis du har fått en kjæreste på universitetet eller på nettet, må kjæresten også ha en spesialisert jobb der dere vil bo. Sjansen for at to ulike spesialiteter får jobb på samme sted, er større desto stedet er.

Søker mangfold

Da jeg gikk på universitetet, tullet vi med at vi startet med å kunne litt om alt, og så lærte vi mer og mer om mindre og mindre, til vi til slutt kunne alt om ingenting. Dette scenariet er ikke lenger forbeholdt den akademiske verden og studenter som blir forskere. Med internettets mange muligheter er dette nå slik samfunnet er. Hver og en av oss kan forfølge våre egne gleder og diller ut i det meningsløse. Og heldigvis for det!

Det er derfor folk vil bo i by. Det er derfor folketallet øker i Oslo og Groruddalen. Folk kommer hit fra steder uten så mye som en t-bane. Desto mer internett, desto mer vil vi ønske å være sammen med andre, koste hva det koste vil i boligpriser. For over tid vil vi ikke bare prate og chatte med andre som oss. Vi vil helst treffe dem. Og vi vil jobbe med dem. De fleste vil etter hvert treffe andre som også er opptatt av sin type dataspill, som deler musikkinteresse, som også kommer fra et annet land, og som også er homofil. Og vi vil jobbe med det rare vi kan om skipsdesign, finansielle instrumenter, tulipaner, innkjøp fra India, og utvikling av nettbutikker.

Bymessig Groruddal

Derfor er det også viktig med en mer bymessig utvikling av Groruddalen. Når kjøpesentrene ved t-bane-stasjonene går konkurs, er det fordi kundegrunnlaget er for lite. Det bor for få mennesker her, og de som har bil kjører til større steder for å handle. Derfor må vi få mer spennende gater, med rare butikker og verdens beste kaffebarer. Denne byutviklingen starter inne ved byen, med store utbygginger på Ensjø og Økern. Så vil den bymessige fortettingen komme oppover dalen etter hvert.  Jeg håper Breivollbyen (mellom Smartclub og Bryn) er neste store område som får t-bane og gater.

Men aller viktigst med å bo i by, er å treffe noen som vekker nysgjerrighet, som forteller ting jeg ikke vet at jeg ikke vet. Det er i byen vi opplever det uventede – det som holder nysgjerrigheten og gleden i gang. Det er på t-banen du finner ut hva kidsa driver med. Uansett hvilken vei du skal.

Av Berit Solli (H), Hellerud, varamedlem til bystyret

Vegdirektør Terje Moe Gustavsen sier lille julaften til Teknisk Ukeblad at han er på ”tenkestadiet” i å åpne kollektivfelt for tungtransport. Dette har imidlertid ikke bare teknisk interesse, men er et viktig politisk spørsmål. I Alna bydelsutvalg i Groruddalen fikk vi forslag om dette i form av en orientering om nye skilt i september 2009. Den gangen gikk vi lokalpolitikerne tverrpolitisk sterkt imot. Når Moe Gustavsen nå gjenåpner debatten, må vi stå knallhardt mot veibyråkratene.

Hele hensikten med kollektivfelt er at bussene skal komme frem, spesielt i rushtiden, og spesielt pendlerne fra Akershus. Vegdirektoratets begrunnelse for forslaget er at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt at trailerne står i kø. Jeg mener at det ikke er mer lønnsomt at bussene står i kø. Spesielt når den store miljøutfordringen i Oslo er at så mange fra Akershus kjører matpakken sin til byen fremfor å bruke kollektiv. Hvis man skal øke kollektivandelen fra Akershus, må bussene gå enda raskere gjennom Groruddalen.

Forslaget for to år siden gikk ut på at Vegdirektoratet skulle forsøke såkalte “sambruksfelt” på riksvei 190 og E6. Vegdirektørens forslag er så dumt at jeg håper han betenker seg før han legger det frem også for bystyret i Oslo.

Berit Solli (H), varamedlem i bystyrets miljø- og samferdselskomité

Legen sa dette kunne vare fra en uke til flere år. Det var ingenting å gjøre med det – ingenting hjelper av fysioterapi osv. Jeg er tydeligvis blant de heldige, som det har gått over for – sånn nesten helt – på bare to uker.

Dermed skulle det være mulig å hoppe inn i igjen i det såvidt påbegynte treningsopplegget frem til Sentrumsløpet i slutten av april. I dag er første dag i sesongen Skiforeningen melder at de har preppet i Østmarka. Så da er det bare å finne frem skiene, kjenne på føret, og konferere med armen om det er greit å stake litt forsiktig.

Ordstyrer, representantskap!

La meg først være enig med forrige taler, Jon Ole Whist, som ville sende hele resolusjonen tilbake til arbeidsutvalget. Jeg mener det samme, men vil si det hele på kanskje en mer tradisjonell Høyre-måte.

Takk for en god og innsiktsgivende paneldebatt her i representantskapet, til å introdusere vår debatt om resolusjonen. Samhandlingsreformen er først og fremst viktig for pasientene. Jeg vil derfor foreslå et tillegg på linje 45.

Jeg synes at denne resolusjonsteksten ikke avspeiler hvor viktig tema dette er for pasientene. Kanskje avspeiler den heller hvor sammensatt og kunnskapsintensivt denne fagsektoren er. Jeg opplever teksten som et godt saksgrunnlag, med gode administrative synspunkter om forvaltningsnivåer. Men den bør oppgraderes med pasientfokus.

Det slår meg at den kunnskapsrike forfatter burde sittet noen åndedrag foran peisen, og kjent etter hva som virkelig gjelder. Hva i samhandlingsreformen skal løse det som virkelig fyrer i et godt Høyre-hjerte?

I mitt gode Høyre-hjerte, der foran peisen, brenner det for pasienten, for rask behandling, riktig behandling, at syke mennesker, særlig psykisk syke, blir tatt skikkelig hånd om uten at pårørende må trekke på personlig nettverk og legebekjentskaper. Det brenner for kamp mot kø, feilbehandling og snoking i journaler.

Samhandlingsreformen er så viktig for så mange at vi bør ha det som første kulepunkt. Altså foreslår jeg nytt kulepunkt på linje 45: “Samhandlingsreformen skal først og fremst sikre pasientene bedre behandling.”

Resultatet av debatten var at resolusjonen ble sendt tilbake til arbeidsutvalget.

I denne to-årsperioden har vi fått til nesten alt vi ønsket oss for to år siden: Vi har sterkt økt oppslutningen om Høyre i bydelen, så vi fikk hele 24 prosents oppslutning ved siste valg. Fra å ha hatt ingen i bystyret, har vi nå en fast og en vara. Og vi har økt fra to til tre representanter i bydelsutvalget.

Vårt eget korps av tillitsvalgte har sett en viss fornyelse, og mange av oss er blitt ytterligere skolert. Vi har diskutert politikk i temamøter og internt, og vi har utformet politikk i uttalelser og program. Vi har hevdet oss ut mot andre partier, i mediene og mot resten av Oslo Høyre.

Jeg har hatt mye moro, jeg er blitt kjent med fine mennesker, jeg har lært masse, og det har vært en del jobb med å være leder. Og etter to år er det på tide å overlate lederskapet til en annen. Jeg ønsker arvtager og tidligere byråd Grete Horntvedt lykke til i en enda mer aktiv toårs-periode frem til stortingvalget i 2013!

Jeg har hatt vondt i venstre hofte i flere år. Det har vært vondt å løpe mer enn to kilometer, å gå mer enn en time eller å sykle i noen timer. Jeg mistet førlighet og styrke i benet når jeg brukte det, så jeg ikke fikk løftet det skikkelig. Etterhvert ble det også betennelsesvondt i stille tilstand, når jeg lå eller satt.

Fastlegen sørget for MR, som viste bursitt i slimposen mellom knokkel og muskel. Altså den store hoftekulen og en stor muskel som går fra oppe på rompa og rundt over hoftekulen, og ned i kneet. Mellom der, ute på hoften, var det vondt. Det var også vondt nedover mot kneet, så jeg først trodde jeg hadde isjias eller en nerve i klem.

Mislykkede behandlinger

Første behandling fra fastlegen var ti dager på betennelsesdempende piller (Arcoxia, et NSAID-preparat). Det hadde ingen virkning.

Andre behandling var å holde meg mest mulig i ro, og å tøye. I en del måneder. Ingen virkning.

Deretter sendte min fastlege meg til Aker for spesialist og kortisonsprøyte. Kortison hjalp i noen uker. Jeg har hørt man ikke bør sette kortison mer enn tre ganger samme sted, og man bør “spare” den tredje gangen i livet. En av spesialistene mente imidlertid at jeg godt kunne ta kortisonsprøyter samme sted et par ganger i året. Jeg stoppet likevel behandlingen etter to ganger, med et halvt års mellomrom, siden det ikke ga varig effekt.

Min fastlege, som selv har hatt bursitt i flere år, mente det bare var piller, kortison og tøying som kan hjelpe. Så hun viste meg en del tøyeøvelser, og ba meg være tålmodig. Bursitt er slik kvinner ofte får i en viss alder. Lev med det!

Så gikk jeg til fysioterapeut med tradisjonell knekking, massasje og tøying. Ingen virkning, annet enn på min konto.

Jeg leste deretter om trykkbølgebehandling, en type “skyting” av trykkbølger inn i vondtet som skal virke som en type massasje. Fastlegen var skeptisk. Lik som kortison, hjalp hver runde med fire behandlinger i noen uker. Det tok bort smerten når jeg tok det rolig, men det ble ikke noe mer mulig å løpe, gå langt eller sykle. Bare langrenn gikk fint. Med et halvt års mellomrom gikk jeg til trykkbølgebehandling hos en fysioterapeut, fortsatt uten langvarig effekt.

Man kan bli helt gal av at ingenting hjelper. I tillegg forsvinner pengene. Og jeg må lure på hva folk som ikke har ressurser til selv å prøve stadig nye ting egentlig må akseptere av redusert livskvalitet. Særlig folk med psykiske lidelser, som ikke har ork til å ta seg frem i offentlig og privat behandlingsapparat, må bli aldeles fortvilte.

Myk kiropraktor

Passe desperat, var det tilslutt vel verdt å forsøke min kusines tips om det hun kalte en “healer”, som hadde fikset hennes kroniske bihulebetennelse. Jeg var full av en ingeniørdatters skepsis til krystaller, håndspåleggelse og auraer, men det så ikke ut til å være noe å tape.

Det viste seg at han ikke var noen healer. Han har en “ordentlig jobb” i helsevesenet, der jeg bestilte time. Dessuten kan han såkalt kranio-sakral terapi. Det handler om kraniet, ryggsøylen og hoften. Og er noe med kinesisk medisin og meridianer i kroppen. Han hadde hatt praksis som slik alternativ behandler, men da fikk han så mange henvendelser hver dag at han bare måtte slutte. Dermed gikk han tilbake til en vanlig jobb med vanlige pasienter.

“Noen har visst sladret på meg,” sa han med et smil da jeg satt på venterommet hans for en måneds tid siden. Jeg fortalte min historie, og han bekreftet at ikke noe av det jeg hadde fått av behandling hjelper, fordi det ikke behandler årsaken til problemet, bare symptomene.

Han mente problemet ikke lå ute i hoften, der jeg hadde vondt, men i at korsbenet i ryggsøylen var blitt litt skjevt. Det presset på et annet ben inne i hoften, slik at venstre hofte trekker seg opp. Og da blir muskelen over hoften stram. Da jeg stilte opp foran ham, viste det seg at min venstre hofte sto 2,5 cm høyere enn høyre, selvom mine ben er like lange.

Og han mente at når korsbenet står skjevt, blir det som når fundamentet på en flaggstang står skjevt, og det blir bare verre og verre oppover. “Jeg tipper du også har låsning på høyre side av nakken,” sa han. Tja, kanskje, hvis du regner å ikke kunne sove på venstre kinn som en “låsning”.

Han behandlet meg på en måte som kunne minne litt om en soft kiropraktor. Med mykt trykk (og noe knekking) lissom dro han skjelettet i hoften fra hverandre, og vred det skjeve korsbenet til å bli rett. Han skjøv også på brystbenet, knekket på nakken, masserte et punkt i øyenbrynet, og løste opp noe i kraniet. 

Han snakket til meg hele tiden, og fortalte om at benhinnen rundt hele skjelettet egentlig er ett organ. Hvis den blir utsatt for en type traume, trekker den seg sammen.

Han fortalte eksempler fra tidligere pasienter som i barndommen hadde opplevd tap eller slått seg kraftig, som de hadde glemt, men som benhinnen husker. Den egentlige årsaken er altså ikke bare et skjevstilt korsben, men et traume jeg  ikke husker.

Underveis mente han energien i meg endret seg. Selv kjente jeg at pusten gikk dypere og friere. Tilslutt mente han at våre auraer var blitt like. Han holdt en hånd over mitt hode og den andre hånden over kroppen min, og mente at han kunne kjenne på meg som når man måler et batteri. Min energi var blitt anderledes enn den var for et kvarter siden. Selv merket jeg da jeg reiste meg at hoftene var blitt like høye, og jeg sto anderledes. Jeg sto mer ned på venstre side.

Egentlig et traume, sier han

Jeg skal komme tilbake til ham imorgen. Da skal vi prøve å finne ut hvilket traume jeg har glemt, men som benhinnen husker. Han sier han skal stille “ja/nei”-spørsmål til kroppen min.

Mellom de to behandlingene har min lekse vært å registrere hva som skjer i kroppen, og mest hvilke følelser jeg har, og om drømmene forandrer seg. For siden smerten sitter på venstre side, og den irrasjonelle høyre hjernehalvdel styrer venstre kropp, er det følelsene som styrer dette. Tanker og analyse vil ikke bringe meg nærmere noe svar.

Nå går jeg rett, uten smerte. I helgen gikk jeg første smertefrie og ukompliserte tur til Mariholtet på lang tid, og igår løp jeg en tur for første gang i sommer. Det er bare litt skiftende ømt og stølt i rare, små muskler i låret, som synes å våkne til live. Jeg har tatt det rolig for å gi betennelsen mulighet til å dempe seg, nå som feilstillingen som førte til betennelsen er borte.

Turen var veldig deilig, og føltes som en milepæl. Ingen andre behandlinger har virket så lenge. Jeg er så sterk i troen nå, at jeg har bestemt meg for å løpe Sentrumsløpet om seks måneder. Jeg er spent på hva behandleren sier og finner ut imorgen!

Partiene i Alna bydel hadde i kveld møte for å fordele vervene etter valget. Det blir vedtatt i konstituerende bydelsutvalgsmøte på torsdag. Jeg er som leder av Alna Høyre leder for vårt forhandlingsutvalg etter valget i bydelen. Jeg stilte ikke selv til valg i bydelsutvalget.

I Alna fikk Arbeiderpartiet åtte av 15 plasser i bydelsutvalget. Nå viser det seg at de ikke bare tar både leder og nestleder i bydelsutvalget, og ledervervet i den eneste komiteen som har reell innflytelse på penger, altså tildeling av frivillighetsmidlene. De vil også ta ledervervet i byutviklingskomitéen. Og attpåtil vil de sette samme mann, Knut Røli, på to verv.

Røli har denne perioden vært leder av bydelsutvalget og også vært menig medlem i byutviklingskomitéen. Jeg har vært nestleder i komitéen, mens en dame fra Ap har vært leder.

I byutviklingspolitikken er det kommunen ved byråd og bystyre som bestemmer. Bydelene er høringsinstans. I Alnas byutviklingskomité har vi derfor lagt vekt på å være tverrpolitisk enstemmige, i håp om at vi da blir bedre hørt i byråd og bystyre. De gangene jeg har tatt ut dissens på vegne av Høyre i komitéen, er jeg blitt kontaktet av Høyres folk i byråd og bystyre for å høre hvorfor. Jeg hører stadig Arbeiderpartiet klage over at de ikke har øre hos byråden, men det har altså vi i Alna Høyre. Så folk fra bydelen har god kontakt med byrådet, det er Arbeiderpartiet som sliter med å få gjennomslag.

Når nå Knut Røli ønsker å være både leder av bydelsutvalget og leder av byutviklingskomiteen, er det prinsippielt problematisk av to grunner:

Monopol inn

Arbeiderpartiet bruker som argument for å gi Røli begge posisjonene at han som bydelsutvalgsleder allerede snakker med alle. I alle saker som kommer til komitéen vil derfor Røli ha voldsom makt basert på at han kan sakene og aktørene på en måte ingen andre har forutsetning for. Å sitte i byutviklingskomitéen er meget arbeidskrevende, med store saker, for eksempel med utbyggingsplaner med 54 grunneiere osv. Utbygging av dalbunnen er svært komplekst! 

Jeg mener det er nødvendig for komiteens arbeid at det er flere som er godt informert. Alle komitéens medlemmer har selvfølgelig mulighet til å holde seg orientert, men det er lettere å være løpende oppdatert når man er i en tetposisjon. Derfor bør både bydelsutvalgslederen og lederen av byutviklingskomitéen ha mye kontakt med omgivelsene. Og de to personene bør ikke være den samme. Dette blir en uheldig maktkonsenstrasjon.

Det er også viktig for aktører som ønsker å bygge eller å protestere at det er flere i bydelsutvalget man kan snakke med, få innspill fra og gehør hos. Etter Arbeiderpartiets løsning vil ingen som ikke får gjennomslag hos Røli få gjennomslag i det hele tatt. I dag går sakene som har vært til behandling i byutviklingskomitéen bare til orientering i bydelsutvalget. Kun spesielle saker blir løftet til reell behandling i bydelsutvalget. Det er for at i store saker skal bydelsutvalget kunne kvalitetssikre at alle syn er blitt ivaretatt i komitéen. Med Knut Røli som leder også av bydelsutvalget bortfaller hele denne ankemuligheten eller sikkerhetsventilen i systemet.

Monopol ut

Dernest vil bydelen bli svært tynt forspent med kun Røli som talsmann i byutviklingssaker. Et poeng med en posisjon, er at det er som en margarinkasse å stå på når man taler og forfekter sitt syn. Det er viktig for bydelen at flest mulig mennesker får margarinkasser å stå på for å kjempe vår sak inn mot bystyret, utbyggere og opinionen for øvrig. Bydelens innbyggere er best tjent med at det er flere personer som slik får en talerstol i ulike miljøer, arenaer, aviser, osv. Vi må bredde ut laget, og være synlige på mange steder og på mange måter. Hvis nå først ikke Knut Røli får gjennomslag i en sak, så har ikke bydelens befolkning noen annen å be om å snakke for seg.

Alna bydelsutvalg bør derfor konstituere seg med to ulike personer som leder av bydelsutvalget og leder av byutviklingskomiteen. Vi hadde “forhandlingsmøte” i bydelen idag, der alle vi andre partiene ble snakket til av Arbeiderpartiet. Maktkonsentrasjonen blir dessverre akkurat som Høyre har fryktet.

Jeg tenker å oppdatere i blant her på bloggen hvordan det går. Og første bloggpost om dette blir om de tre følgesvennene jeg har valgt meg.

Jeg tenker å sette sammen forskjellig kunnskap og opplegg til noe som tilsammen passer for meg nå. Da blir det Fedon Lindberg på kostholdet, Jill Jahrmanns opplegg for å komme i løpsform, mest mulig skiturer i vinter, og nå også min nyoppdagede følgesvenn Drew.

Fedon

Fedon er altså å spise fem ganger om dagen, alltid med en tredjedel protein og to tredjedeler grønnsaker. Og riktig fett (jeg har begynt med tran). Jeg kjenner Fedon godt fra å ha levd mer eller mindre etter hans prinsipper siden omtrent 2003. Jeg vet jeg blir opplagt av å følge hans kosthold. Jeg vet det krever ukentlig planlegging av innkjøp til neste ukes måltider – og at dagene alltid blir litt anderledes enn jeg planlegger.

Jill

Jill Jahrmann jobber for SATS, og ga ut en bok for et par år siden. Det er en fin bok om å komme i form. Hun anbefaler naturligvis treningsstudio, men har også et program jeg har lykkes bra med før. Det er et program for å komme rolig opp til å løpe fint en halvtime i løpet av åtte uker. De to første ukene skal man løpe 5 minutter og gå fort i 5 minutter, tre ganger. To ganger i uken. Så redusere gradvis gåtiden, til man de to siste ukene løper/jogger i 30 minutter to ganger i uken. Jeg starter til uken, hvis forkjølelsen har gått nok over.

Jills opplegg skulle vel gå fint i november og desember, litt avhengig av når skiføret legger seg i Østmarka. Kanskje melder jeg meg inn i min lokale SATS på månedsbasis for å løpe på tredemølle eller for å bytte en løpeøkt med spinning. Januar-februar-mars vil jeg trene å løpe lengre og legge inn en intervalløkt i uken. Og jeg ser for meg mye, rolig skigåing! Når Mariholtet holder kveldsåpent, og allting Jeg får kjenne på kroppen hvor mye trening den tåler pr uke på dette tidspunkt.

Når sneen går i mars, er det bare å trene løping de to siste månedene før løpet. Trene fart og ti kilometer.

Drew

Den tredje følgesvennen er nyoppdaget. Det er Drew, som igår startet sin ferd fra fet til fit. Han er personlig trener, og startet for et halvt år siden å spise usunt og ikke trene. Han er blitt fet! Se bilder på bloggen hans. 5. november startet han ferden tilbake til fit. Han fører blogg med videoer og det hele.

Jeg startet igår med hans tøyeøvelser og hjemme-øvelser for mage-rygg. Det blir bare tøying og mage-rygg den første måneden. Jeg tror det er en lur måte å starte opp på, fordi man ikke blir for sliten, kroppen blir forberedt på mer aktivitet, man kan fokusere på kosthold og rutiner for innkjøp, og man blir litt rutinert på at trening blir en del av hverdagen og utstyret, med matte og håndkle osv.

Jeg vet ikke hvaslags opplegg han har utover første måneden, det blir nok mest vektreduksjon og styrke. Kanskje passer ikke det så godt for meg. Men hans daglige oppdateringer, og hele community’et han har etablert på nettet er et hyggelig og motiverende følge. Jeg tenker også å kjøre tester samtidig med ham. Han kjører på til 2. mai, og det passer jo godt med mitt løp 28. april.

Jeg leser mye om trening og kosthold. Alle forfattere mener de selv har den eneste sannheten om hva som gir fremgang. Jeg ønsker å bli smalere i midjen og å få bedre kondis og styrke. Jeg har igrunnen bare ett motto for mitt neste halvår:

“Den beste treningen er den som blir gjennomført. Den aller beste treningen er den som blir gjentatt.”