Skip to content

Starter ny bokblogg: «Berit leser»

Jeg har funnet ut at jeg vil starte en ren bokblogg. Den heter «Berit leser», og er nå opprettet på beritleser.wordpress.com.

Jeg liker å ha leseprosjekt og å blogge om det. Og blogger som har smalere tema enn denne brede «Berits blogg» kan lettere finne interesserte lesere. En mer spisset blogg om bøker vil for eksempel lettere passe inn i bloggportaler om bøker. Jeg ser også at bokblogg-konferanser brer om seg, og det vekker min nysgjerrighet. Derfor har jeg nå kopiert bokblogginnleggene her og importert dem til min nye blogg. Bloggen skulle dermed få et startpunkt med nesten seksti bokbeskrivelser. Jeg har også kategorisert bloggpostene på ny måte, og opprettet en egen kategori for bøker jeg anbefaler (omtrent hver tiende).

Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som har moro av å følge mitt leseprosjekt «50 bøker på ett år». Nå får jeg finne på et nytt leseprosjekt fra 1. juli. Samtidig lanserer jeg altså en ny, renskåret bokblogg.

Mine bokanmeldelser er korte og personlige. Jeg forsøker ikke å skrive litteraturanalyse på en «riktig» måte. Litteraturvitere er mye flinkere enn meg til lange tekstanalyser. Jeg vil heller formidle en personlig opplevelse av hver bok. Dermed blir det moro også å skrive om selvhjelpsbøker, aktuelle politiske bøker, og selvfølgelig en masse nye og gamle romaner.

Jeg håper at du følger med som glad leser av min bokblogg. Se her, og meld deg på som mottager av varsler når jeg kommer med nye blogginnlegg.

«Stupetårnet» av Arne Hjeltnes (47)

Arne Hjeltnes sin parodi og harsellas med det som kan ha vært prosessen og menneskene bak Norges mest berømte stupetårn ble min bok nummer 47 på vei til 50 bøker på ett år innen 1. juli. Virkelighetens stupetårn ble åpnet på Hamar igår.

Hjeltnes sin bok starter med svømmetreneren som samler inn noen tusen kroner ved loddsalg på butikken på lørdager slik at han kan få bygget et stupebrett. Ordføreren får nyss om prosjektet, og vil gjøre det om til stupetårn. Etterhvert baller det på seg, med nye tegninger, kreative måter å finne penger på utenom budsjettene, ombygging, osv.

Hjeltnes sin bok er lettlest og full av påfunn. Noen ganger er den litt tegneseriepreget i sine karikeringer av byråkrater, PR-rådgiver, ulike typer politikere, presse, oljeinstallasjonsarbeidere, osv. Alt i alt en liten artighet om akkumulert dårskap og udugelighet.

«The Drama of the Gifted Child» av Alice Miller (46)

Psykologen Alice Miller (1923-2010) skrev banebrytende bøker om barn. Hun var særlig opptatt av barnets opplevelse av å bli akseptert av de voksne som den lille, maktesløse, kunnskapsløse tassen det er. «The Drama of the Gifted Child» var en sensasjon da den kom på engelsk i 1981. Den slo inn dører om de vidtrekkende konsekvensene av barnemishandling. Hun beskriver at mange barn er svært begavede i å takle sine foreldre, og at barn ofte er veldig ensomme og uten allierte i denne håndteringen av menneskene de er mest avhengige av.

Jeg ble oppmerksom på Miller gjennom en dokumentar på NRK, inkludert intervju med hennes sønn. Sønnen fortalte at hun overhode ikke brydde seg om ham, for eksempel måtte hans tante komme og overta det hylskrikende barnet etter et par uker fordi han ikke fikk mat. Alice Miller hentet ham fra tanten først da han var et halvt år. Så sendte hun ham fortest mulig på kostskole. Og godt var det, for hjemme fikk han bank. Det veldige gapet mellom hva hun skrev som fagperson og hvordan hun behandlet sitt eget barn, fascinerte meg til å lese hennes hovedverk «The Drama of the Gifted Child».

Miller var født på 20-tallet i en polsk-jødisk familie. Boken er litt gammeldags ved at hun ikke nevner far eller andre voksne i barnets liv. Alt handler om hvorvidt spebarnet og barnet får oppmerksomhet, forståelse og omsorg fra sin mor. Boken handler om at barnet føler forvirring, redsel, utilstrekkelighet, underdanighet, osv, som barnet verken forstår eller kan uttrykke. Følelsene bare fester seg i barnet. Og når barnet blir voksent, vil det påføre sine egne barn den samme opplevelsen.

I etterordet fra 2007 er det beskrevet at mange lesere rundt 1980 ble oppmerksomme på og gråt med barnet i seg, som var misforstått og alene. Det var nødvendig for det begavede barnet å skjule smerten i sin kropp og underbevissthet for å overleve.

Etter denne boken skrev Miller flere bøker om diktatorers barndom. Til hun begikk selvmord besvarte hun mange menneskers brev på sine nettsider, i håp om at enkeltmennesker vil kunne finne verktøy til å hjelpe seg selv.

Det står noe i Gamle Testamentet om å sone synder i mange generasjonsledd. Miller har beskrevet hvordan det i tilfelle kan foregå.

Da jeg leste boken, fikk jeg litt mer sympati med barn. La oss aldri ydmyke dem som er avhengige av oss.

Allergi og alkohol – er det en sammenheng?

Det er omtrent to uker igjen til 20. juni. Da vil jeg ha levd alkoholfritt i ett år. Det var et innfall i fjor at jeg skulle sjekke ut hvordan det er å leve uten alkohol i ett år.

Jeg satte igang edruskapsprosjektet som et forsøk, mest fordi jeg synes det er alkohol overalt hele tiden. Alkohol er med i «alle» feiringer og fellesskap. Jeg bestemte meg den morgenen der på t-bane-perrongen for at jeg bare skulle la alkoholen stå fra samme ettermiddag. Det var litt tungt å holde meg til Mozell ved mottagelse hos statsministeren et par dager senere, men det viktigste var jo selskapet. Det sosiale presset, og et eventuelt indre press fra meg selv, om å drikke er mindre enn jeg trodde.

Jeg ville kjøre et lekent «eksplorativt forskningsdesign» der man ikke vet hva man kan komme til å oppdage (av «explore», å utforske). Jeg har i løpet av året oppdaget en rekke gode alkoholfrie øl, særlig hveteøl. Men enda viktigere:

Jeg har oppdaget at jeg denne våren ikke er allergisk.

«Betennelsestilstand»?

Jeg har vært allergisk mot bjerkepollen siden starten av tyveårene. Nys, tett nese og kløende øyne har vært standarden i april-mai hvert år. Jeg hadde dog et opphold fra pollenallergien våren etter den sommeren da jeg impulsivt satte igang en slankekur i henhold til Fedon Lindbergs råd om å kutte i karbohydrater (inkludert å redusere alkoholen) og å øke inntaket av proteiner og sunt fett. Etterhvert som jeg vandret av den sunne sti med Fedons kost og råd om alkokutt, ség allergien innpå meg igjen de påfølgende årene. Jeg har tenkt at bortfallet av pollenallergi den gangen skyldtes bedre kosthold.

Stor var derfor overraskelsen da jeg denne våren ikke ble allergisk mot bjerkepollen. Kunne jeg ha vokst det av meg? Var pollensesongen mindre aggressiv? Jeg var glad og forundret.

Så fikk jeg se en tv-dokumentar på NRK om alkoholens virkninger (jeg finner den dessverre ikke lenger på nettsidene). Den slo fast at selv et moderat inntak av alkohol vil trigge såkalte «betennelsestilstander i kroppen». Og jeg har lest at det skal være sammenheng mellom «betennelsestilstander i kroppen» og allergi, og astma.

Så nå lurer jeg på: Kan jevnlig og lavt alkoholinntak føre til pollenallergi?

Forslag til ny forskning

Jeg har søkt rundt på nettet etter studier om sammenhenger mellom alkohol og allergi. Det finnes studier som viser at du blir enda mer snufsete og allergisk hvis du drikker i pollensesongen. Noen mennesker skal være allergiske mot stoffer i for eksempel rødvin. Jeg har selv testet å ta allergimedisin etter alkoholinntak, og tror det kan ha redusert bakrusen dagen etter. Men det jeg finner av forskning om sammenhenger mellom alkohol og allergi handler om umiddelbare konsekvenser og om hendelser innenfor et kort tidsrom.

Jeg har derimot ikke funnet studier om sammenheng mellom en permanent livsstil med jevnt, lavt alkoholkonsum og pollenallergi. Hvis stadig flere mennesker blir pollenallergikere, kan det hende det finnes sammenhenger med en livsstil med økt inntak av alkohol? Da er det kanskje noe som bør forskes mer på? I et folkehelseperspektiv kunne det være nyttig å belyse og finne fakta om en eventuell sammenheng?

Jeg selv trenger forsåvidt ikke statistisk gyldige studier på store populasjoner for å slå fast at for min kropp er det bedre å drikke lite. Å slippe å være allergisk store deler av våren er gevinst nok for meg til å fortsette å holde alkoholinntaket nede. Det gjør jeg lettest ved å bestemme meg på forhånd for hvilke anledninger jeg skal drikke ved, og ved å drikke så godt at jeg ikke har råd til å drikke mye. Forberedelsene til neste ikke-allergi-vår starter nå.

«Sjakknovelle» av Stefan Zweig (45)

Boken med de to historiene «Sjakknovelle» og «Leporella» ble kjøpt på impuls, og ble slik bok 45 i serien av 50 bøker på ett år (deadline 1. juli). «Sjakknovelle» eller «The Royal Game» er kanskje Stefan Zweigs mest kjente verk, og er omtalt av bladet The Economist (krever innloggin) som den beste sjakkhistorien som er skrevet. Zweig var østerriksk jøde som flyktet til England i 1934 og videre til USA og så til den tysk-jødiske byen Petropolis i fjellene i Brasil. I Petropolis tok Zweig og hans kone livet av seg i 1942. Zweig var deprimert over nazismens fremmarsj og så mørkt på menneskehetens fremtid.

«Sjakknovelle» kom ut i 1941. Den handler om et par parti sjakk på en cruisebåt fra New York til Buenos Aires. Sjakken spilles mellom en regjerende verdensmester fra bondelandet og Dr B. Den mystiske Dr B har vært økonomiansvarlig for fremstående medlemmer av keiserhuset i Wien, og ble tatt til fange av nazistene. For å ikke bli gal i fangenskapet og under avhør, spiller han sjakk med seg selv inni sitt skarpe hode. Boken handler om de to spillernes liv, stil, hjerner, og sjakkspillet og psykologien mellom dem.

«Sjakknovelle» er spennende og har fine beskrivelser av de to spillerne.

Historien «Leporella» handler om en traust arbeidskjerring fra fjellene som blir tjenestejente for baron og baronesse i byen. Når baronen er høflig blid mot henne, blir hun for første gang forelsket. Ute av stand til å både erkjenne sine følelser og å gi sunt utløp for dem, ender historien i tragedie.

Jeg synes at «Leporella» var mindre imponerende enn «Sjakknovelle». «Leporella» blir litt dameroman i sine karikerte personer og forutsigbare beskrivelser av ulykkelig kjærlighet over klasseskiller.

«Rettstridig forføyning» av Lena Andersson (44)

Svenske Lena Andersson fikk i 2012 den høythengende Augustprisen for denne boken om den forelskede Ester Nilsson. Ester er kunnskapsrik, diskusjonssterk, og jobber som essayist. Hun faller pladask for den eldre kunstneren Hugo Rask. For alle andre enn Ester er det tydelig at han ikke er særlig interessert. Han går raskt fra deres eventyr. Mens Ester blir hengende igjen i en kjærlighetssorg der hun kverner på detaljer, lusker i buskene utenfor der han bor, venter på meldinger fra ham, osv. Til tross for alle sine egne og «venninnekoret» sine innvendinger fyller hun hele livet med Hugo Rask.

Boken er full av gode formuleringer, for eksempel: «Ingen av dem var riktigt intresserad av henne men båda var intresserade av honom.»

Jeg tror at samlivsterapeut Sissel Gran ville sagt at Ester er «Hekta på håpet om kjærlighet». Samtidig er det lett å kjenne igjen forvirringen hos Hugo Rask, som blir objekt for en masse vedvarende følelser som han ikke forstår hvordan han trigger.

«Rettsstridig forføyning» har utløst mye debatt i Sverige, blant annet om alfahanner i kunsten som egentlig er ganske hule. Nå har Andersson kommet med en ny roman om Ester som heter «Uten personlig ansvar». Denne gang blir hun elskerinne til en skuespiller, som hun ikke tar på ordet når han sier at han ikke kommer til å forlate sin kone. Ester er egnet til også å irritere.

«Rettsstridig forføyning» slukte jeg på t-banen og i lesestolen i løpet av et døgn. Den er morsom, skarp, vond og irriterende. Anbefales!

«Kims lek» av Sun Heidi Sæbø (43)

«Kims lek. En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen» er en journalists fortelling om de to Korea. Hun skaper en nærhet til det samfunnsfaglige stoffet om landene langt borte ved å trekke inn historien om en sør-koreansk student som forsvant i Oslo i 1979. Han forsvant omtrent samtidig som journalisten selv ble plassert på et barnehjem i Seoul.

Jeg synes at bokens omtale av Korea-halvøyens historie og kultur er mest interessant. Særlig hvordan Sør og Nord har utviklet seg ulikt fra 2. verdenskrig av, og med støtte fra ulike stormakter, gir økt forståelse for en del av Fjerne Østen. Boken setter sammen eksisterende kunnskap om at Nord-Korea er et fryktelig regime. Og den viser at noen av rarhetene ved Sør og Nord er de samme, for eksempel religiøsiteten, ikke si imot autoriteter, og de dype familiestrukturene som har gitt grobunn for arvelige dynastier i politikk og næringsliv på begge sider av 38. breddegrad.

For meg blir alle detaljene rundt forsvinningssaken i Sørkedalen litt vel mange og inngående. Her har journalisten gjort mange og nye undersøkelser, så det er vel derfor hun har mye å vise frem. For meg tar litt mange detaljer nerven ut av den kidnappede (?) sin historie. Forsvinningssaken fra Sørkedalsbussen illustrerer likevel at Nord-Korea, for eksempel gjennom sine ambassader, er dypt involvert i kriminalitet også i Vesten, som smugling av mennesker, sigaretter og sprit.

Jeg ble mer nysgjerrig på Korea etter å ha lest boken. Kanskje kunne det bli en ferietur på meg ditover…?

«Populærmusikk fra Vittula» av Mikael Niemi (42)

Endelig har jeg fått lest boken jeg kjøpte for nesten femten år siden. Den populære oppvekstromanen fra Nord-Sverige ble bok 42 i serien til 50 bøker på ett år.

Niemi skriver morsomt og overdrevent om oppvekstmiljøet i det hardbarkede nord. Mine favorittscener i boken er onkelens bryllup (som ender i slåssing og badstukonkurranse på tradisjonelt vis), beskrivelser av læstadianismens ødeleggelser, og farens innføring i bygdas hemmeligheter, hvem som er utenomekteskapelige avkom av farfar og annet man trenger å vite.

Romanen gir et bilde av hvordan det er å vokse opp som gutt i et karikert maskulint miljø. Dersom boken gir et sannferdig bilde av livet på bygdene i nord er det ikke bare en forklaring på avfolkingen, men også et argument for den. Særlig hvis historiene hadde blitt fortalt fra en jentes perspektiv, ville man forstått enda mer hvorfor jentene leder an i flyttestrømmen til byene.

Men morsom er den.

 

«Fuglane» av Tarjei Vesaas (41)

Når jeg har fortalt folk at jeg leser klassikeren «Fuglane», har nesten alle stønnet over at det var en bok de måtte lese på skolen. Nesten alle uttrykker at de synes den er fæl og kjedelig. Jeg fikk den ikke med meg på skolen, og synes nå som voksen leser at «Fuglane» er gripende, nydelig, trist og tankevekkende.

«Fuglane» handler om tusten Mattis (37 år) som ikke klarer hverdagen. Han klarer ikke å jobbe og klarer ikke å snakke vanlig med folk. Dermed må han forsørges av storesøster Heges strikking, og han blir desperat ensom. Tusten opplever at han ikke er noe særlig til kar, hverken når han skal luke turnips, i tømmerhogsten, i slåtten, i butiken, eller når han prater med damene. Det eneste han kan, er å ro. Men så kommer stadig flere motoriserte båter på innsjøen.

Denne boken er gjennomanalysert av diverse skoleelever og litteraturkyndige, som har vurdert hvem tusten er (er han Vesaas selv?), hva betyr fugler og rugdetrekket?, hva betyr naturskildringene, osv. Tusten opplever blant annet at naturen formidler beskjeder til ham – jeg tror hans naturtolkninger kommer av hans ensomhet.

Jeg blir mest opptatt av to ting ved lesingen av boken: Jeg får mer empati med stakkarene blant oss som vil jobbe og være med, men bare ikke får det til. Isteden støter de folk og velvillige fra seg. Og jeg tenker på pårørende som søsteren Hege, som i 40 år har passet på den irriterende og hjelpeløse broren. Hege er litt av en kvinneskjebne. Ved bokens slutt er jeg igrunnen mest opptatt av hva som skjer videre med henne?

Ti bøker og ni uker igjen

Leseprosjektet «50 bøker på ett år fra 1. juli» går nå inn i sin siste fase. Det er litt over ni uker igjen til 1. juli, og jeg er ferdig med 40 bøker. Av de ti siste vil jeg særlig anbefale «Eleven kinds of loneliness» av Richard Yates, ryddeboken til Kondo, og anti-selvutviklingsboken til Brinkmann.

Idet jeg nå nærmer meg å gå inn for landing, har jeg som vanlig tre-fire bøker under lesing. Det går i Vesaas på t-banen, jeg har lest en femtedel av Alice Munro og et stykke i Sara Stridsberg. Jeg gleder meg til å lese på ny en bok som gjorde inntrykk i tenårene av Emile Ajar. Nye bøker om Korea og politisk kommunikasjon ligger på vent. Jeg skal prøve på nytt danskenes svar på Knut Hamsun, Johannes V. Jensen. Det blir Mikael Niemi og Ida Jackson. Jeg har tenkt at den aller siste boken i prosjektet skal være den første sekstendedelen av Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid».

Det kjennes overveldende og deilig å ha en slik bokbunke klar.

Etter dette leseprosjektet kan det hende jeg tar en lesepause. Alternativt lurer jeg på om jeg skal ta for meg noen av murstenene jeg har i bokhyllen. De bør enten leses eller kastes. Det gjelder å ta beslutninger om action.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.