Skip to content

«Rettstridig forføyning» av Lena Andersson (44)

Svenske Lena Andersson fikk i 2012 den høythengende Augustprisen for denne boken om den forelskede Ester Nilsson. Ester er kunnskapsrik, diskusjonssterk, og jobber som essayist. Hun faller pladask for den eldre kunstneren Hugo Rask. For alle andre enn Ester er det tydelig at han ikke er særlig interessert. Han går raskt fra deres eventyr. Mens Ester blir hengende igjen i en kjærlighetssorg der hun kverner på detaljer, lusker i buskene utenfor der han bor, venter på meldinger fra ham, osv. Til tross for alle sine egne og «venninnekoret» sine innvendinger fyller hun hele livet med Hugo Rask.

Boken er full av gode formuleringer, for eksempel: «Ingen av dem var riktigt intresserad av henne men båda var intresserade av honom.»

Jeg tror at samlivsterapeut Sissel Gran ville sagt at Ester er «Hekta på håpet om kjærlighet». Samtidig er det lett å kjenne igjen forvirringen hos Hugo Rask, som blir objekt for en masse vedvarende følelser som han ikke forstår hvordan han trigger.

«Rettsstridig forføyning» har utløst mye debatt i Sverige, blant annet om alfahanner i kunsten som egentlig er ganske hule. Nå har Andersson kommet med en ny roman om Ester som heter «Uten personlig ansvar». Denne gang blir hun elskerinne til en skuespiller, som hun ikke tar på ordet når han sier at han ikke kommer til å forlate sin kone. Ester er egnet til også å irritere.

«Rettsstridig forføyning» slukte jeg på t-banen og i lesestolen i løpet av et døgn. Den er morsom, skarp, vond og irriterende. Anbefales!

«Kims lek» av Sun Heidi Sæbø (43)

«Kims lek. En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen» er en journalists fortelling om de to Korea. Hun skaper en nærhet til det samfunnsfaglige stoffet om landene langt borte ved å trekke inn historien om en sør-koreansk student som forsvant i Oslo i 1979. Han forsvant omtrent samtidig som journalisten selv ble plassert på et barnehjem i Seoul.

Jeg synes at bokens omtale av Korea-halvøyens historie og kultur er mest interessant. Særlig hvordan Sør og Nord har utviklet seg ulikt fra 2. verdenskrig av, og med støtte fra ulike stormakter, gir økt forståelse for en del av Fjerne Østen. Boken setter sammen eksisterende kunnskap om at Nord-Korea er et fryktelig regime. Og den viser at noen av rarhetene ved Sør og Nord er de samme, for eksempel religiøsiteten, ikke si imot autoriteter, og de dype familiestrukturene som har gitt grobunn for arvelige dynastier i politikk og næringsliv på begge sider av 38. breddegrad.

For meg blir alle detaljene rundt forsvinningssaken i Sørkedalen litt vel mange og inngående. Her har journalisten gjort mange og nye undersøkelser, så det er vel derfor hun har mye å vise frem. For meg tar litt mange detaljer nerven ut av den kidnappede (?) sin historie. Forsvinningssaken fra Sørkedalsbussen illustrerer likevel at Nord-Korea, for eksempel gjennom sine ambassader, er dypt involvert i kriminalitet også i Vesten, som smugling av mennesker, sigaretter og sprit.

Jeg ble mer nysgjerrig på Korea etter å ha lest boken. Kanskje kunne det bli en ferietur på meg ditover…?

«Populærmusikk fra Vittula» av Mikael Niemi (42)

Endelig har jeg fått lest boken jeg kjøpte for nesten femten år siden. Den populære oppvekstromanen fra Nord-Sverige ble bok 42 i serien til 50 bøker på ett år.

Niemi skriver morsomt og overdrevent om oppvekstmiljøet i det hardbarkede nord. Mine favorittscener i boken er onkelens bryllup (som ender i slåssing og badstukonkurranse på tradisjonelt vis), beskrivelser av læstadianismens ødeleggelser, og farens innføring i bygdas hemmeligheter, hvem som er utenomekteskapelige avkom av farfar og annet man trenger å vite.

Romanen gir et bilde av hvordan det er å vokse opp som gutt i et karikert maskulint miljø. Dersom boken gir et sannferdig bilde av livet på bygdene i nord er det ikke bare en forklaring på avfolkingen, men også et argument for den. Særlig hvis historiene hadde blitt fortalt fra en jentes perspektiv, ville man forstått enda mer hvorfor jentene leder an i flyttestrømmen til byene.

Men morsom er den.

 

«Fuglane» av Tarjei Vesaas (41)

Når jeg har fortalt folk at jeg leser klassikeren «Fuglane», har nesten alle stønnet over at det var en bok de måtte lese på skolen. Nesten alle uttrykker at de synes den er fæl og kjedelig. Jeg fikk den ikke med meg på skolen, og synes nå som voksen leser at «Fuglane» er gripende, nydelig, trist og tankevekkende.

«Fuglane» handler om tusten Mattis (37 år) som ikke klarer hverdagen. Han klarer ikke å jobbe og klarer ikke å snakke vanlig med folk. Dermed må han forsørges av storesøster Heges strikking, og han blir desperat ensom. Tusten opplever at han ikke er noe særlig til kar, hverken når han skal luke turnips, i tømmerhogsten, i slåtten, i butiken, eller når han prater med damene. Det eneste han kan, er å ro. Men så kommer stadig flere motoriserte båter på innsjøen.

Denne boken er gjennomanalysert av diverse skoleelever og litteraturkyndige, som har vurdert hvem tusten er (er han Vesaas selv?), hva betyr fugler og rugdetrekket?, hva betyr naturskildringene, osv. Tusten opplever blant annet at naturen formidler beskjeder til ham – jeg tror hans naturtolkninger kommer av hans ensomhet.

Jeg blir mest opptatt av to ting ved lesingen av boken: Jeg får mer empati med stakkarene blant oss som vil jobbe og være med, men bare ikke får det til. Isteden støter de folk og velvillige fra seg. Og jeg tenker på pårørende som søsteren Hege, som i 40 år har passet på den irriterende og hjelpeløse broren. Hege er litt av en kvinneskjebne. Ved bokens slutt er jeg igrunnen mest opptatt av hva som skjer videre med henne?

Ti bøker og ni uker igjen

Leseprosjektet «50 bøker på ett år fra 1. juli» går nå inn i sin siste fase. Det er litt over ni uker igjen til 1. juli, og jeg er ferdig med 40 bøker. Av de ti siste vil jeg særlig anbefale «Eleven kinds of loneliness» av Richard Yates, ryddeboken til Kondo, og anti-selvutviklingsboken til Brinkmann.

Idet jeg nå nærmer meg å gå inn for landing, har jeg som vanlig tre-fire bøker under lesing. Det går i Vesaas på t-banen, jeg har lest en femtedel av Alice Munro og et stykke i Sara Stridsberg. Jeg gleder meg til å lese på ny en bok som gjorde inntrykk i tenårene av Emile Ajar. Nye bøker om Korea og politisk kommunikasjon ligger på vent. Jeg skal prøve på nytt danskenes svar på Knut Hamsun, Johannes V. Jensen. Det blir Mikael Niemi og Ida Jackson. Jeg har tenkt at den aller siste boken i prosjektet skal være den første sekstendedelen av Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid».

Det kjennes overveldende og deilig å ha en slik bokbunke klar.

Etter dette leseprosjektet kan det hende jeg tar en lesepause. Alternativt lurer jeg på om jeg skal ta for meg noen av murstenene jeg har i bokhyllen. De bør enten leses eller kastes. Det gjelder å ta beslutninger om action.

«Stå imot! Si nei til selvutviklingen» av Svend Brinkmann (40)

En milepæl i leseprosjektet mitt «50 bøker på ett år» (innen 1. juli) er nådd med anti-selvutviklingsboken til den danske psykologen Svend Brinkmann. Boken fikk en del oppmerksomhet da den kom ut i januar, blant annet i Aftenposten og Dagbladet.

Psykologen har et humoristisk og alvorlig blikk på samtidens krav og ønske om å realisere seg selv. Å se innover for å finne mening og retning i livet blir fatalt dersom man oppdager at det ikke er noe der inne å realisere. Han mener at man isteden bør lete etter mening og hensikt i livet ved å knytte seg til steder og mennesker gjennom forpliktelser. Isteden for å ønske seg masse, bør man være glad og takknemlig for det man har. Jeg leste denne boken parallelt med ryddeboken i forrige bloggpost, og synes at å kaste/beholde og å rydde i leiligheten min er en fin og konkret måte å starte å skape tilhørighet og ro på.

Brinkmann lister opp syv steg til et bedre liv: Slutt å kjenne etter, fokuser på det negative, ta på deg nei-hatten, undertrykk følelsene, gi coachen sparken, les en roman og dvel ved fortiden.

Denne boken appellerer til meg for pragmatismen og ønsket om ro. Samtidig er jeg glad i å ha stadige prosjekter for forandring og litt røre. Boken er fin som en motvekt til masse selvutviklingsbøker, akkurat som den var ment å være.

«The Life-Changing Magic of Tidying Up: The Japanese Art of Decluttering and Organizing» av Marie Kondo (39)

En selvhjelpsbok om å kaste og rydde ting i huset ble bok 39 i prosjektet 50 bøker på ett år. Underveis i lesingen har jeg allerede startet å praktisere teknikkene, om enn jeg ikke gjør det akkurat slik hun sier man skal… Jeg har tidligere fortalt hvordan jeg har en ryddeteknikk som går på å «Snu stappet«. Det er en ganske annen metode enn Kondo benytter seg av, ja.

Et hovedpoeng i boken er at du skal ta i hver av dine ting, og spørre om de gir deg glede. Behold det som gir deg glede, og kast resten. Poeng nummer to er at du må finne en plass til hver ting. Hun anbefaler at man tar hele boligen i ett stort ryddemaraton.

kondo2

Her er mine notater om Kondo’s instruks for å kaste, og deretter å sette på plass dine ting:

1. Se for deg hva slags liv du vil leve.

2. Hvorfor vil du leve slik? (Svaret er: Lykke)

3. Velg hva du vil beholde, ikke hva du vil kaste.

4. Samle alle roms eiendeler innen en kategori, eks klær, og legg det utover ett gulv, alt sammen.

5. Start med den kategorien det er lettest å erstatte, dvs denne rekkefølgen: Klær, bøker, papirer, diverse ting, sentimentale ting eks fotografier.

6. Ikke la ryddemesteren i ditt liv, dvs moren din, få se hva du har kastet.

7. Hold deg unna andres ting, eks familiemedlemmers eiendeler og rot. Start med deg selv, kanskje vil de andre følge etter når du slutter å mase om at de må rydde?

8. Ikke gi bort ting du ikke vil ha til andre, eks småsøstre.

9. Start ryddearbeidet om morgenen, eks kl 07 en lørdag. Ha det stille under arbeidet slik at du kan lytte til din indre dialog med tingene.

10. Takk hver ting du kaster for hva de har gitt eller lært deg, eks hva den genseren har lært deg at du ikke kler.

11. Rekkefølge rydding av klær: Overkropp, benklær, hengeklær, sokker, undertøy, vesker, tilbehør, spesielle klær, sko.

12. Ha igjen mellom en tredjedel og halvparten av hva du opprinnelig hadde.

13. Legg klærne kjærlig brettet i skuffer. Se for deg hvordan skuffen skal se ut, og brett klærne slik at de står på høykant inni skuffen. Se bilde av mine nybrettede bukser. Se filmer for bretteteknikker på youtube.

Kondo kant

14. Heng og legg klær slik at de «rise to the right», altså lysere, lettere, kortere klær desto lenger til høyre i skuffen/skapet du kommer.

15. Lagre etter tykkelse heller enn etter plaggets bruk eller sesong. Ikke lagre klær ute av sesong et annet sted.

16. Ta alle bøker ut av alle hyllene. Hold hver enkelt bok i hånden, og kjenn om den skaper glede.

17. Sortér bøkene etter kategori: Generelle bøker, praktiske, visuelle, blader.

18. Bruk fem minutter hver dag til å lande i leiligheten når du kommer hjem. Takk for alt leiligheten gjør for deg. Tøm håndvesken og legg alt på sin plass.

19. Det er i det daglige mer slitsomt å legge ting bort enn å finne dem frem. Derfor skal du organisere dine ting slik at alt av samme kategori er på samme sted, ikke etter hvor du bruker ulike ting.

20. Sett alle ting på høykant. Ikke lagre noe oppå hverandre, fordi det nederste blir klemt og glemt.

21. Kast alt i badeskapet som er over ett år gammelt av kosmetikk, kremer, osv, også reisestørrelser.

22. Du trenger ikke å kjøpe ting å lagre ting i – du har masse tomme skoesker du kan bruke i hyllene. Lagre alle bager i en bag.

23. Ha ingenting stående på gulvet, få alt inn i skuffer og skap, også eks kofferter.

24. Hold vaskene tomme for vaskemidler osv.

25. Si «Takk!» til dine gjenstander for hva de er i livet ditt. Alt du eier, ønsker å bli brukt av deg.

26. Når du har ordnet huset ditt, vil du vite hva du vil med livet ditt. Legg merke til hvilke bøker du har beholdt, osv.

27. Du vil oppdage at det er viktigere å la ting passere enn å legge til nytt i livet ditt. Legg merke til hvis det er ting som ikke gir deg glede og som du heller ikke vil kaste: Er det fordi tingen skaper knytninger til fortiden, eller av frykt for fremtiden?

28. Du vil få selvtillit av alle beslutningene.

29. Du vil bli gladere av å leve kun med ting som gir deg glede.

 

Egen praksis

Jeg har nå praktisert en del av Kondos teknikker på eget hjem. Jeg kjente fort at for meg nytter det ikke med store maratoner, jeg blir bare utmattet. Derfor har jeg over noen dager tatt en og en klesskuff, og jeg har gått og luket ut bøker å kaste i bokhyllene, selvom hun eksplisitt sa jeg ikke skulle gjøre det slik. Jeg bare vet med meg selv at hvis jeg har alle bøkene utover gulvet, kan de bli liggende veldig lenge.

Noen av Kondos råd er i hverdagen litt tunge, eks å tømme håndvesken hver dag eller ikke ha shampo stående i dusjen, fordi hun mener det er så brysomt å få vasket dusjen hver tredje dag på den måten. For meg som ikke vasker dusjen hver tredje dag, er det imidlertid ikke noe problem.

For meg har det også vært nyttig å gjøre ryddingen over et par uker, fordi jeg underveis ser hva jeg trenger av eks småbokser til å ha inni badeskapene (jeg har lært av min ryddemester-mor at man ikke tar med skoesker hjem fra butikken) og rammer til ting jeg har ønsket å henge på veggen. Og hvis jeg gir opp før jeg har tatt boden, så er ihvertfall resten av leiligheten blitt riktig fin. For øyeblikket har jeg flyttet alle klærne inn på samme rom, og det ser ut til at jeg har fått frigjort en hel kommode. Den kan bli nytt inventar i inneboden, hvor jeg aldeles straks vil få ny kontroll på alt turutstyret. Kanskje.

Det store spørsmålet nå er hvorvidt jeg klarer å opprettholde tellekantene over tid. Det har aldri skjedd før. Jeg tenker å ta nytt bilde av bukseskuffen om en måneds tid. Hvis det ikke blir publisert noe bilde, har det gått dårlig…

Denne boken er forøvrig lest på Kindle, og det var ok.

«Furuset» av Linn Strømsborg (38)

Jeg ville ha med noen bøker fra lokale forfattere i mitt leseprosjekt «50 bøker på ett år». Derfor er det blitt Roger Pihls bok «Mannen som ikke ville hjem» fra Teisen, og «Skyskraperengler» av Tove Nilsen fra Bøler. Jeg kjøpte «Skyskraperengler» og «Furuset» samtidig, og tenkte at de ville kunne fortelle om oppvekst i drabantbyene fra hver sin tid.

Begge bøkene handler om tilhørighet og kjærlighet og hat til drabantbyen med store blokker, plener, skogholt, veier og folk overalt. Skyskraperengler er om et barn i en ny drabantby på sekstitallet. Strømsborgs bok er om en kvinne på 24 år i nåtid. Eva er ferdig med master i statsvitenskap, og flytter fra studentlivet på Bislett og hjem igjen til foreldrene på Furuset. Istedenfor at livet setter fart med relevant jobb og egen bolig, går hun tilbake til de gamle vennene, begynner å jobbe i videobutikken, og har kanskje et slags sammenbrudd. «Furuset» går over ett år da Eva forsøker å finne fotfeste i livet.

Gjennomgående i boken er Evas forhold til det svenske bandet Kent. Hvis man kjenner Kent, vil man nok ha større utbytte av lesingen. Men selv uten å kjenne låtene til Kent, kan jeg assosiere meg gjennom kjennskap til Bruce Springsteens sanger om å ønske seg skikkelig mye bort fra der man er oppvokst, og samtidig ønske seg et sted å dra til.

Strømsborg skriver på en måte som mange anmeldere kaller «sjarmerende». Hun har en spankulerende stil. Jeg liker at hun mer beskriver det ytre som skjer enn å utbasunere det indre liv. Men for meg blir det altfor mange detaljer, for eksempel om alle hus og gjerder og gjenstander hun går forbi, eller alle rutiner for å stenge videosjappa. Det er muligens for å øke tilhørigheten til Furuset og for å beskrive stedet og hverdagen ordentlig. Men jeg synes hun tværer ut poengene. Mot slutten av boken, da jeg syntes at jeg hadde skjønt poenget, leste jeg bare første linje i hvert avsnitt og skummet resten.

Så er jeg da også en østkantramp.

«The Copywriter’s Handbook» av Robert W. Bly (37)

Etter så mange noveller og mye kriminalitet er jeg tilbake i jobbhverdagen med en bok om språk og markedsføring. Begrepet «Copywriting» handler ikke om å kopiere noe, men om å skrive på alle typer flater og formater slik at leseren kjøper. Robert W. Bly har jobbet i mange år med PR og copywriting, og har skrevet over 70 bøker. Denne bokens tredje utgave er mest mulig oppdatert med tanke på markedsføringskanaler. Likevel er det slik at innen en bok om markedsføring er ute fra trykkeriet, er den ikke lenger helt oppdatert.

Jeg jobber med PR til daglig, og er fra norsk kontekst vant til å snakke om språk og kommunikasjonsfaget utifra idealer om kreativitet og samfunnsansvar. Denne boken er herlig fri for andre mål enn økt salg. Boken lyder det fulle navn «The Copywriter’s Handbook. A step-by-step guide to writing copy that sells». Her er det fullt av tips og huskelister om titler, skape behov, treffe målgruppen, plassering av linker, osv.

For meg fungerer boken ok som en påminnelse og justering av språkbruk og mailbruk. Jeg tenker over hvordan valg av kanal også bestemmer hvordan innholdet og budskapet kan være. Boken inspirerte meg til å finne ut mer om såkalt growth hacking, om å skape vekst gjennom digital markedsføring, særlig for startups. Digital markedsføring krever at man er enda mer klar og god på budskap, bruk av bilder, ord, osv.

Ny test av Kindle

I mars 2012 kjøpte jeg en Kindle, og konkluderte i en bloggpost at den ga redusert leseglede. Nå var det på tide å gi lesebrett en ny sjanse. Kanskje er lesebrett blitt bedre? Derfor kjøpte jeg denne boken for lesing gjennom Kindle-app’en på min iPad. Jeg har også lest i boken på min kontor-pc.

Jeg synes at å lese en håndbok på iPad ikke er så lettvint. En håndbok med tips og oppskrifter er greiere å bla i, få oversikt, kikke frem og tilbake, når boken er av cellulose. Og med iPad i fanget blir jeg lettere distrahert med innkommende mail, fristet til å pause litt i konsentrasjonen med surfing på nettet, osv. Dessuten får jeg ikke til å låne bort boken. Men Kindle-versjonen er jo billigere.

«Blod på snø» av Jo Nesbø (36)

Bok 36 i serien til femti på ett år ble enda en krim i anledning påske, nemlig den nyeste til Jo Nesbø. I denne krimmen er det ikke et mord som blir begått, og så skal et detektiv forsøke å finne ut hvem og hvorfor. Her er perspektivet snudd: Hovedpersonen og forteller er morderen selv, og vi følger drapene utover. Historien er blodig og går i høyt tempo mellom narkobaroner i 70-tallets Oslo. Nesbø er psykologisk, og forteller morderens personlige historie og om hans preferanser. Jeg synes hovedpersonen er litt for teit til å være fascinerende, og for grusom til å få min sympati.

Test av lydbok 

«Blod på snø» ville jeg teste på formatet lydbok. Tidligere har jeg prøvd en lang spansk roman, «Vindens skygge«, som lydbok. Der datt jeg av halvveis, etter fem-seks cd’er. Jeg oppdaget at jeg ikke klarte å huske bare lyden av spanske personnavn, som jeg ikke vet hvordan staves. Når jeg ikke kunne se for meg navnet stavet, gikk jeg surr i personene. Siden det har jeg ligget unna lydbok. Men det var nå på tide å utfordre hva jeg tror jeg vet, og prøve på nytt.

Boken utgjør tre cd’er på litt over en time hver, godt lest av Nationaltheatrets Thorbjørn Harr. Vi hørte en cd på vei til fjellet, en cd en hvilestund etter skitur, og siste cd i bilen hjem. Og så ble lydboken gitt som «takk for lånet»-gave til bileieren. Boken egnet seg godt til lydbok. Harr er teatralsk og fin i høytlesningen.

Anmeldere som kjenner Nesbø bedre enn jeg gjør, kaller boken en fotnote i Nesbøs forfatterskap. Jeg synes at tre cd’er var nok.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.