Skip to content

«Furuset» av Linn Strømsborg (38)

Jeg ville ha med noen bøker fra lokale forfattere i mitt leseprosjekt «50 bøker på ett år». Derfor er det blitt Roger Pihls bok «Mannen som ikke ville hjem» fra Teisen, og «Skyskraperengler» av Tove Nilsen fra Bøler. Jeg kjøpte «Skyskraperengler» og «Furuset» samtidig, og tenkte at de ville kunne fortelle om oppvekst i drabantbyene fra hver sin tid.

Begge bøkene handler om tilhørighet og kjærlighet og hat til drabantbyen med store blokker, plener, skogholt, veier og folk overalt. Skyskraperengler er om et barn i en ny drabantby på sekstitallet. Strømsborgs bok er om en kvinne på 24 år i nåtid. Eva er ferdig med master i statsvitenskap, og flytter fra studentlivet på Bislett og hjem igjen til foreldrene på Furuset. Istedenfor at livet setter fart med relevant jobb og egen bolig, går hun tilbake til de gamle vennene, begynner å jobbe i videobutikken, og har kanskje et slags sammenbrudd. «Furuset» går over ett år da Eva forsøker å finne fotfeste i livet.

Gjennomgående i boken er Evas forhold til det svenske bandet Kent. Hvis man kjenner Kent, vil man nok ha større utbytte av lesingen. Men selv uten å kjenne låtene til Kent, kan jeg assosiere meg gjennom kjennskap til Bruce Springsteens sanger om å ønske seg skikkelig mye bort fra der man er oppvokst, og samtidig ønske seg et sted å dra til.

Strømsborg skriver på en måte som mange anmeldere kaller «sjarmerende». Hun har en spankulerende stil. Jeg liker at hun mer beskriver det ytre som skjer enn å utbasunere det indre liv. Men for meg blir det altfor mange detaljer, for eksempel om alle hus og gjerder og gjenstander hun går forbi, eller alle rutiner for å stenge videosjappa. Det er muligens for å øke tilhørigheten til Furuset og for å beskrive stedet og hverdagen ordentlig. Men jeg synes hun tværer ut poengene. Mot slutten av boken, da jeg syntes at jeg hadde skjønt poenget, leste jeg bare første linje i hvert avsnitt og skummet resten.

Så er jeg da også en østkantramp.

«The Copywriter’s Handbook» av Robert W. Bly (37)

Etter så mange noveller og mye kriminalitet er jeg tilbake i jobbhverdagen med en bok om språk og markedsføring. Begrepet «Copywriting» handler ikke om å kopiere noe, men om å skrive på alle typer flater og formater slik at leseren kjøper. Robert W. Bly har jobbet i mange år med PR og copywriting, og har skrevet over 70 bøker. Denne bokens tredje utgave er mest mulig oppdatert med tanke på markedsføringskanaler. Likevel er det slik at innen en bok om markedsføring er ute fra trykkeriet, er den ikke lenger helt oppdatert.

Jeg jobber med PR til daglig, og er fra norsk kontekst vant til å snakke om språk og kommunikasjonsfaget utifra idealer om kreativitet og samfunnsansvar. Denne boken er herlig fri for andre mål enn økt salg. Boken lyder det fulle navn «The Copywriter’s Handbook. A step-by-step guide to writing copy that sells». Her er det fullt av tips og huskelister om titler, skape behov, treffe målgruppen, plassering av linker, osv.

For meg fungerer boken ok som en påminnelse og justering av språkbruk og mailbruk. Jeg tenker over hvordan valg av kanal også bestemmer hvordan innholdet og budskapet kan være. Boken inspirerte meg til å finne ut mer om såkalt growth hacking, om å skape vekst gjennom digital markedsføring, særlig for startups. Digital markedsføring krever at man er enda mer klar og god på budskap, bruk av bilder, ord, osv.

Ny test av Kindle

I mars 2012 kjøpte jeg en Kindle, og konkluderte i en bloggpost at den ga redusert leseglede. Nå var det på tide å gi lesebrett en ny sjanse. Kanskje er lesebrett blitt bedre? Derfor kjøpte jeg denne boken for lesing gjennom Kindle-app’en på min iPad. Jeg har også lest i boken på min kontor-pc.

Jeg synes at å lese en håndbok på iPad ikke er så lettvint. En håndbok med tips og oppskrifter er greiere å bla i, få oversikt, kikke frem og tilbake, når boken er av cellulose. Og med iPad i fanget blir jeg lettere distrahert med innkommende mail, fristet til å pause litt i konsentrasjonen med surfing på nettet, osv. Dessuten får jeg ikke til å låne bort boken. Men Kindle-versjonen er jo billigere.

«Blod på snø» av Jo Nesbø (36)

Bok 36 i serien til femti på ett år ble enda en krim i anledning påske, nemlig den nyeste til Jo Nesbø. I denne krimmen er det ikke et mord som blir begått, og så skal et detektiv forsøke å finne ut hvem og hvorfor. Her er perspektivet snudd: Hovedpersonen og forteller er morderen selv, og vi følger drapene utover. Historien er blodig og går i høyt tempo mellom narkobaroner i 70-tallets Oslo. Nesbø er psykologisk, og forteller morderens personlige historie og om hans preferanser. Jeg synes hovedpersonen er litt for teit til å være fascinerende, og for grusom til å få min sympati.

Test av lydbok 

«Blod på snø» ville jeg teste på formatet lydbok. Tidligere har jeg prøvd en lang spansk roman, «Vindens skygge«, som lydbok. Der datt jeg av halvveis, etter fem-seks cd’er. Jeg oppdaget at jeg ikke klarte å huske bare lyden av spanske personnavn, som jeg ikke vet hvordan staves. Når jeg ikke kunne se for meg navnet stavet, gikk jeg surr i personene. Siden det har jeg ligget unna lydbok. Men det var nå på tide å utfordre hva jeg tror jeg vet, og prøve på nytt.

Boken utgjør tre cd’er på litt over en time hver, godt lest av Nationaltheatrets Thorbjørn Harr. Vi hørte en cd på vei til fjellet, en cd en hvilestund etter skitur, og siste cd i bilen hjem. Og så ble lydboken gitt som «takk for lånet»-gave til bileieren. Boken egnet seg godt til lydbok. Harr er teatralsk og fin i høytlesningen.

Anmeldere som kjenner Nesbø bedre enn jeg gjør, kaller boken en fotnote i Nesbøs forfatterskap. Jeg synes at tre cd’er var nok.

«Helvetesilden» av Karin Fossum (35)

Det er påske, og palmehelgen har gått til å lese ut 35. bok i serien til femti på ett år. Karin Fossum vant nylig Rivertonprisen for årets beste krim med «Helvetesilden». Derfor valgte jeg den til påskekrim i år.

Karin Fossum har skapt detektiven Konrad Sejer, som også ordner opp i «Helvetesilden». Boken gikk fint å lese uten å ha lest om Sejer før. Handlingen er lagt til et lite lokalmiljø. Fossum har særlig fått ros for å beskrive dette lokalmiljøet gjennom de mange personene. Blant annet er en av personene i boken hjemmehjelper, som har to brukere om dagen, og leseren presenteres for brukerne. Her er polakkarbeidere, gårdbrukere, naboer, gamle venninner, foreldre og diverse personer.

Selve drapsgåten veves fint sammen med karakterenes psyke og historie. Jeg vil si det er ganske lett å skjønne tidlig hvem morderen er, så spenningen ligger mer i hvorfor. Og dette «hvorfor» blir vist i et samspill mellom nærmiljøet og de personlige historiene og egenskapene. Jeg liker hvordan Fossum viser stemninger mellom folk, fremfor å forklare dem. Jeg synes boken mer var grøsser i miljøskildring enn spennende i mordgåten.

For meg som ikke pleier å lese krim var det lærerikt å se hvordan Fossum kan hoppe frem og tilbake i kronologien i historien, og også hvordan hun legger mange historier utover som et teppe, før hun liksom trekker i en av trådene, som hun rekker helt opp. Hun har en hovedhistorie knyttet til drapet, og så mange småhistorier. Skriveteknisk er det interessant at en bok kan være såvidt utflytende i forhold til hovedhistorien. Småhistoriene bidrar til en stemning og skaper omgivelsene for hovedpersonenes psyke og handlinger.

Skal se jeg rekker en krim til i påsken.

«Det hun visste» av Lydia Davis (34)

Bok 34 på veien til 50 bøker på ett år kjøpte jeg på impuls i bokhandelen. Det er en samling av 48 korte og lange «fortellinger». Noen av dem er ualminnelig gode.

Lydia Davis skal være en av amerikansk samtidslitteraturs fremste. Når jeg leser om hennes liv og karriere, er hun som tatt rett ut av en Woody Allen-film med intelligensiaen på østkysten. I markedsføringen kalles hun «forfatternes forfatter», altså at hun er likt av dem som skjønner seg på bøker og forfatterskap, uten at hun har fått et gjennombrudd i de store kundemassene.

Hun er veldig opptatt av språk, og jobber også som oversetter fra fransk og nederlandsk. Hun er dessuten opptatt av genre, og kaller denne boken for «stories». Hun vil ikke at hennes fortellinger skal fanges av noen forventninger til genre. Fortellingene er alt fra lange dialoger, til noveller, poesi, en-sidere, og kun én setning.

Noen av fortellingene – særlig ensiderne – er morsomme eller tankevekkende, særlig fordi de kan være raske i vendingen. De lengste fortellingene blir derimot litt langdryge og stillestående.

«Eleven kinds of loneliness» av Richard Yates (33)

Novellesamlingen til Richard Yates inneholder altså 11 stykk noveller, alle mer eller mindre om ensomhet. Jeg har lest novellene siden Syden-ferie i oktober. Hver novelle er så gripende, og ofte vakker, at jeg trengte å døye dem. Det ble for intenst å lese novellene direkte etter hverandre. Derfor har det tatt tid å bli ferdig. Boken er forøvrig lettlest med behagelig engelsk.

«Eleven kinds of loneliness» er blitt sammenlignet med «Dubliners» av James Joyce, bare at for New York på femti-tallet. Mange av novellene har selvbiografiske elementer, for eksempel er det noen krigsveteraner og forfattere i novellene.

Jeg liker hvordan Yates forteller historiene sine, med de små mimikkene, hintene, underdrivelsene. Jeg liker at han ikke forsøker å forklare eller verdibelegge historiene. Han bare forteller dem slik personene opplever det. Ensomheten, tomheten og fortvilelsen til for eksempel pasienter på tuberkulose-sanatorium, barn som ikke passer inn på skolen, unge studenter på heisatur til Nice uten drag på damene, drosjesjåfører med forfatterambisjoner, osv kommer veldig under huden på en sart leser.

Anbefales.

«Tale er gull» av Sylfest Lomheim (32)

Jeg gledet meg til å lese et skarpt og offensivt forsvar for skrift, sammenhengende resonnementer og ordet fremfor bildet. Jeg kjenner jo til Sylfest Lomheim. Han fra Språkrådet. Som jeg for flere år siden hyret inn som foredragsholder om kommunikasjon, og som begeistret med tale uten powerpoint. Hans bok vil være stas, tenkte jeg. Jeg gledet meg til et festskrift for god retorikk, sammenhengen mellom ord og den klare tanke. Sånne ting.

Så feil kan man ta.

«Tale er gull» går nemlig ikke noe sted. Lomheim bare trekker opp problemstillingen at mennesket lever mellom langsom biologi og eksplosiv teknologi. Han utforsker det han kaller et triangel av det levende ordet, den stille teksten og den urolige skjermen. Det er gode utgangspunkt for analyse. Det stopper dessverre der.

Boken hadde trengt en redaktør som strammet opp teksten betydelig. Det kan hende redaktøren fikk måkt flest mulig anekdoter ut i notene bak i boken. Men redaktøren burde vært mye strengere til å få Lomheim til å si det han vil si, og så si det. Bare det. Isteden flyter teksten utover, og renner aldeles over av selvfølgeligheter. Lomheim er kunnskapsrik, men i denne boken kommer det ikke mye ny kunnskap. Denne boken kunne vært veldig mye kortere!

Det kan hende at innholdet flyter utover nettopp fordi Lomheim ikke er klar på hvor han vil. Han snakker mye om gamle kilder, som Bibelen, Sokrates og Camus, men han synes ikke å ha særlig visjoner fremover. Jeg visste at Lomheim kunne ta slagside av å være romantiker. Men jeg trodde ikke han var så mye av en utviklingspessimist.

Imot teknologi?

Denne boken av professoren fra Universitetet i Agder ga meg mer assosiasjoner til tippoldefar Tellef. Jeg hadde en runde for noen år siden der jeg lette opp bilder av alle mine tippoldeforeldre. Tippoldefaren som var ordfører i Evje i Setesdal i Agder på 1880-tallet var ikke mulig å finne bilder av hos noen slektninger. Jeg dro til rådhuset og fant en vegg med bilder av ordførere før og etter ham, men ikke av min gamle Tellef. Den rådende teori i familien er at Tellef var så konservativ at han var imot all ny teknologi, inkludert fotoapparater. Derav ingen bilder.

Professor Lomheim synes å ha lagt seg i samme leia, og bare er imot alt nytt. Muligens fordi han er god på de gamle formater og former. Det hadde vært moro å se Lomheim vise hva han kan gjennom nye formater en gang. Da vil han ikke ha overtak i form, men vise at han fortsatt leverer sprudlende innhold og nye tanker, uavhengig av form. Han burde blitt utfordret på å lage film eller powerpoint med bare bilder. Da tror jeg han ville ha fornyet seg.

Pass deg selv…

Deri ligger muligens også en Note to Self… Jeg driver her og lager tekstbasert blogg. Det er fint. Men jeg kunne kanskje utfordre meg selv ved også å tenke og jobbe mer med bilder, kanskje film. Ellers risikerer jeg å være jeg like gammel i hodet som Lomheim og tippoldefar allerede…

Kanskje skulle jeg startet et fotoprosjekt?

Se meg på film

Jeg holdt jobbforedrag om et nytt konjunkturbarometer for arkitektbransjen. Vi filmet det hele, se meg live her:

 

«Ungdomstid» av Patrick Modiano (31)

Enda en nobelprisvinner i litteratur er nå forsøkt, nemlig årets vinner, franske Patrick Modiano.

Boken «Ungdomstid» starter med et middelaldrende par i provinsen, og går så tilbake til da de bodde i Paris da de var omtrent tyve. De levde fra hånd til munn, prøvde å slå igjennom som artist eller få et hvilket som helst fotfeste i tilværelsen. Ulike eldre menn gir dem oppdrag og tak over hodet.

Boken er slentrende, kanskje litt langsom noen ganger. Modiano er god til å få frem stemninger. Noen ganger er han så lett på pennen at jeg nesten ikke får med meg nyansene av stemninger hos personene. Noen ganger skjer fæle ting liksom bare i en bisetning. Andre ganger kan han utbrodere de mest trivielle hendelser. Så som leser må man noen ganger henge med, andre ganger kan man scrolle litt nedover.

Kanskje er nettopp unnsluppenheten og unnvikenheten i språket et uttrykk for at personlighetene i boken også er litt unnslippende og vanskelige å komme inn på? Det er mulig at Modiano får form og innhold til å henge sammen. Følelsen i meg om at jeg ikke helt fikk med meg poenget er muligens overførbart til at hovedpersonene heller ikke helt fikk poenget med seg. Det gjør Modiano til en ganske mesterlig forfatter. Men jeg kommer nok ikke til å lese flere av ham med det første.

Verdien av et ambisiøst leseprosjekt

Jeg har nå rundet 30 bøker lest på nesten åtte måneder. Jeg har ikke lest så mange og så ulike bøker på så kort tid før. Leseprosjektet har altså fått fart i lesingen. Det at jeg skal holde oppe et visst antall, gjør at jeg bare setter igang og leser alt mulig, uten å fundere så lenge over om jeg skal sette igang.

Og nå som jeg kanskje begynner å bli litt lei, har jeg altså tyve bøker igjen. Det er bare å holde tempo oppe, og fortsette. Deri ligger kanskje verdien av å ha prosjektet gående over et helt år. Det er plass til en rolig fase, og så å sette fart igjen.

Favoritter så langt er de internasjonale storhetene «Hjem» av Toni Morrison, «Dyprød hibiskus» av Chimamanda Ngozi Adichie,  «Historier fra et landsbyliv» av Amos Oz og «Et eget rom» av Virginia Wolf. Jeg vil også ta med «Mannen som ikke ville hjem» av Roger Pihl for sin originalitet og nærhet til meg selv. Jeg er også glad for at jeg har lest Hunger Games og Morgan Kane, så jeg føler meg litt mer opplyst om hva folk leser. Jeg har også lest en del bøker som er en blanding av skjønn- og faglitterære, og som jeg har hatt moro av, særlig «Oppfinnere som døde av sin egen oppfinnelse» av Ola Vikås og «Saken mot Abelone» av Bernt Roughtvedt.

Jeg lurer på om den femtiende boken i leseprosjektet skal bli den første boken i Marcel Prousts 16 bindsverk «På sporet av den tapte tid». Hvis det første bindet faller i smak, kan neste prosjekt være å lese serien ut. En slik fordypning vil kunne bli en fin motvekt til dette leseprosjektets mange, mindre bøker.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.