Skip to content

«Helvetesilden» av Karin Fossum (35)

Det er påske, og palmehelgen har gått til å lese ut 35. bok i serien til femti på ett år. Karin Fossum vant nylig Rivertonprisen for årets beste krim med «Helvetesilden». Derfor valgte jeg den til påskekrim i år.

Karin Fossum har skapt detektiven Konrad Sejer, som også ordner opp i «Helvetesilden». Boken gikk fint å lese uten å ha lest om Sejer før. Handlingen er lagt til et lite lokalmiljø. Fossum har særlig fått ros for å beskrive dette lokalmiljøet gjennom de mange personene. Blant annet er en av personene i boken hjemmehjelper, som har to brukere om dagen, og leseren presenteres for brukerne. Her er polakkarbeidere, gårdbrukere, naboer, gamle venninner, foreldre og diverse personer.

Selve drapsgåten veves fint sammen med karakterenes psyke og historie. Jeg vil si det er ganske lett å skjønne tidlig hvem morderen er, så spenningen ligger mer i hvorfor. Og dette «hvorfor» blir vist i et samspill mellom nærmiljøet og de personlige historiene og egenskapene. Jeg liker hvordan Fossum viser stemninger mellom folk, fremfor å forklare dem. Jeg synes boken mer var grøsser i miljøskildring enn spennende i mordgåten.

For meg som ikke pleier å lese krim var det lærerikt å se hvordan Fossum kan hoppe frem og tilbake i kronologien i historien, og også hvordan hun legger mange historier utover som et teppe, før hun liksom trekker i en av trådene, som hun rekker helt opp. Hun har en hovedhistorie knyttet til drapet, og så mange småhistorier. Skriveteknisk er det interessant at en bok kan være såvidt utflytende i forhold til hovedhistorien. Småhistoriene bidrar til en stemning og skaper omgivelsene for hovedpersonenes psyke og handlinger.

Skal se jeg rekker en krim til i påsken.

«Det hun visste» av Lydia Davis (34)

Bok 34 på veien til 50 bøker på ett år kjøpte jeg på impuls i bokhandelen. Det er en samling av 48 korte og lange «fortellinger». Noen av dem er ualminnelig gode.

Lydia Davis skal være en av amerikansk samtidslitteraturs fremste. Når jeg leser om hennes liv og karriere, er hun som tatt rett ut av en Woody Allen-film med intelligensiaen på østkysten. I markedsføringen kalles hun «forfatternes forfatter», altså at hun er likt av dem som skjønner seg på bøker og forfatterskap, uten at hun har fått et gjennombrudd i de store kundemassene.

Hun er veldig opptatt av språk, og jobber også som oversetter fra fransk og nederlandsk. Hun er dessuten opptatt av genre, og kaller denne boken for «stories». Hun vil ikke at hennes fortellinger skal fanges av noen forventninger til genre. Fortellingene er alt fra lange dialoger, til noveller, poesi, en-sidere, og kun én setning.

Noen av fortellingene – særlig ensiderne – er morsomme eller tankevekkende, særlig fordi de kan være raske i vendingen. De lengste fortellingene blir derimot litt langdryge og stillestående.

«Eleven kinds of loneliness» av Richard Yates (33)

Novellesamlingen til Richard Yates inneholder altså 11 stykk noveller, alle mer eller mindre om ensomhet. Jeg har lest novellene siden Syden-ferie i oktober. Hver novelle er så gripende, og ofte vakker, at jeg trengte å døye dem. Det ble for intenst å lese novellene direkte etter hverandre. Derfor har det tatt tid å bli ferdig. Boken er forøvrig lettlest med behagelig engelsk.

«Eleven kinds of loneliness» er blitt sammenlignet med «Dubliners» av James Joyce, bare at for New York på femti-tallet. Mange av novellene har selvbiografiske elementer, for eksempel er det noen krigsveteraner og forfattere i novellene.

Jeg liker hvordan Yates forteller historiene sine, med de små mimikkene, hintene, underdrivelsene. Jeg liker at han ikke forsøker å forklare eller verdibelegge historiene. Han bare forteller dem slik personene opplever det. Ensomheten, tomheten og fortvilelsen til for eksempel pasienter på tuberkulose-sanatorium, barn som ikke passer inn på skolen, unge studenter på heisatur til Nice uten drag på damene, drosjesjåfører med forfatterambisjoner, osv kommer veldig under huden på en sart leser.

Anbefales.

«Tale er gull» av Sylfest Lomheim (32)

Jeg gledet meg til å lese et skarpt og offensivt forsvar for skrift, sammenhengende resonnementer og ordet fremfor bildet. Jeg kjenner jo til Sylfest Lomheim. Han fra Språkrådet. Som jeg for flere år siden hyret inn som foredragsholder om kommunikasjon, og som begeistret med tale uten powerpoint. Hans bok vil være stas, tenkte jeg. Jeg gledet meg til et festskrift for god retorikk, sammenhengen mellom ord og den klare tanke. Sånne ting.

Så feil kan man ta.

«Tale er gull» går nemlig ikke noe sted. Lomheim bare trekker opp problemstillingen at mennesket lever mellom langsom biologi og eksplosiv teknologi. Han utforsker det han kaller et triangel av det levende ordet, den stille teksten og den urolige skjermen. Det er gode utgangspunkt for analyse. Det stopper dessverre der.

Boken hadde trengt en redaktør som strammet opp teksten betydelig. Det kan hende redaktøren fikk måkt flest mulig anekdoter ut i notene bak i boken. Men redaktøren burde vært mye strengere til å få Lomheim til å si det han vil si, og så si det. Bare det. Isteden flyter teksten utover, og renner aldeles over av selvfølgeligheter. Lomheim er kunnskapsrik, men i denne boken kommer det ikke mye ny kunnskap. Denne boken kunne vært veldig mye kortere!

Det kan hende at innholdet flyter utover nettopp fordi Lomheim ikke er klar på hvor han vil. Han snakker mye om gamle kilder, som Bibelen, Sokrates og Camus, men han synes ikke å ha særlig visjoner fremover. Jeg visste at Lomheim kunne ta slagside av å være romantiker. Men jeg trodde ikke han var så mye av en utviklingspessimist.

Imot teknologi?

Denne boken av professoren fra Universitetet i Agder ga meg mer assosiasjoner til tippoldefar Tellef. Jeg hadde en runde for noen år siden der jeg lette opp bilder av alle mine tippoldeforeldre. Tippoldefaren som var ordfører i Evje i Setesdal i Agder på 1880-tallet var ikke mulig å finne bilder av hos noen slektninger. Jeg dro til rådhuset og fant en vegg med bilder av ordførere før og etter ham, men ikke av min gamle Tellef. Den rådende teori i familien er at Tellef var så konservativ at han var imot all ny teknologi, inkludert fotoapparater. Derav ingen bilder.

Professor Lomheim synes å ha lagt seg i samme leia, og bare er imot alt nytt. Muligens fordi han er god på de gamle formater og former. Det hadde vært moro å se Lomheim vise hva han kan gjennom nye formater en gang. Da vil han ikke ha overtak i form, men vise at han fortsatt leverer sprudlende innhold og nye tanker, uavhengig av form. Han burde blitt utfordret på å lage film eller powerpoint med bare bilder. Da tror jeg han ville ha fornyet seg.

Pass deg selv…

Deri ligger muligens også en Note to Self… Jeg driver her og lager tekstbasert blogg. Det er fint. Men jeg kunne kanskje utfordre meg selv ved også å tenke og jobbe mer med bilder, kanskje film. Ellers risikerer jeg å være jeg like gammel i hodet som Lomheim og tippoldefar allerede…

Kanskje skulle jeg startet et fotoprosjekt?

Se meg på film

Jeg holdt jobbforedrag om et nytt konjunkturbarometer for arkitektbransjen. Vi filmet det hele, se meg live her:

 

«Ungdomstid» av Patrick Modiano (31)

Enda en nobelprisvinner i litteratur er nå forsøkt, nemlig årets vinner, franske Patrick Modiano.

Boken «Ungdomstid» starter med et middelaldrende par i provinsen, og går så tilbake til da de bodde i Paris da de var omtrent tyve. De levde fra hånd til munn, prøvde å slå igjennom som artist eller få et hvilket som helst fotfeste i tilværelsen. Ulike eldre menn gir dem oppdrag og tak over hodet.

Boken er slentrende, kanskje litt langsom noen ganger. Modiano er god til å få frem stemninger. Noen ganger er han så lett på pennen at jeg nesten ikke får med meg nyansene av stemninger hos personene. Noen ganger skjer fæle ting liksom bare i en bisetning. Andre ganger kan han utbrodere de mest trivielle hendelser. Så som leser må man noen ganger henge med, andre ganger kan man scrolle litt nedover.

Kanskje er nettopp unnsluppenheten og unnvikenheten i språket et uttrykk for at personlighetene i boken også er litt unnslippende og vanskelige å komme inn på? Det er mulig at Modiano får form og innhold til å henge sammen. Følelsen i meg om at jeg ikke helt fikk med meg poenget er muligens overførbart til at hovedpersonene heller ikke helt fikk poenget med seg. Det gjør Modiano til en ganske mesterlig forfatter. Men jeg kommer nok ikke til å lese flere av ham med det første.

Verdien av et ambisiøst leseprosjekt

Jeg har nå rundet 30 bøker lest på nesten åtte måneder. Jeg har ikke lest så mange og så ulike bøker på så kort tid før. Leseprosjektet har altså fått fart i lesingen. Det at jeg skal holde oppe et visst antall, gjør at jeg bare setter igang og leser alt mulig, uten å fundere så lenge over om jeg skal sette igang.

Og nå som jeg kanskje begynner å bli litt lei, har jeg altså tyve bøker igjen. Det er bare å holde tempo oppe, og fortsette. Deri ligger kanskje verdien av å ha prosjektet gående over et helt år. Det er plass til en rolig fase, og så å sette fart igjen.

Favoritter så langt er de internasjonale storhetene «Hjem» av Toni Morrison, «Dyprød hibiskus» av Chimamanda Ngozi Adichie,  «Historier fra et landsbyliv» av Amos Oz og «Et eget rom» av Virginia Wolf. Jeg vil også ta med «Mannen som ikke ville hjem» av Roger Pihl for sin originalitet og nærhet til meg selv. Jeg er også glad for at jeg har lest Hunger Games og Morgan Kane, så jeg føler meg litt mer opplyst om hva folk leser. Jeg har også lest en del bøker som er en blanding av skjønn- og faglitterære, og som jeg har hatt moro av, særlig «Oppfinnere som døde av sin egen oppfinnelse» av Ola Vikås og «Saken mot Abelone» av Bernt Roughtvedt.

Jeg lurer på om den femtiende boken i leseprosjektet skal bli den første boken i Marcel Prousts 16 bindsverk «På sporet av den tapte tid». Hvis det første bindet faller i smak, kan neste prosjekt være å lese serien ut. En slik fordypning vil kunne bli en fin motvekt til dette leseprosjektets mange, mindre bøker.

Alkoholfri åtte måneder

Jeg startet mitt avholdsprosjekt som et innfall torsdag 20. juni. Nå er jeg altså litt over åtte måneder inn i prosjeket, og har kommet helskinnet gjennom julebordsesongen og litt av hvert.

Det jeg savner, er smaken av alkohol. Stinget av alkohol gjør hvert glass litt bedre. Drikke med alkohol smaker fyldigere, eks en god hvitvin. All alkoholfri drikke smaker flatere. Så selvom det er mye godt å få i for eksempel alkoholfritt hveteøl, blir det litt trøttsomt i lengden.

Jeg innførte i høst en nyanserende regel for prosjektet om at jeg kan drikke hvis det er en anledning som er sjeldnere enn årlig. Det er jo ikke vits i å bli rar bare fordi jeg har et prosjekt. Så anledninger som ikke kommer igjen neste år, er lovlige. Det ble derfor noen glass på Michelin-restaurant i Paris i høst. Og det ble champagne, riesling, hvit burgunder og en flott dyp rødvin under fars og mors gullbryllup i januar. Helt topp.

Utover slike topper er det blitt en grei vane å leve alkoholfritt. Ja, unntatt at jeg glapp på nyttårsaften. Nyttår uten bobler ble for stusslig. Men utenom Michelin, nyttår og gullbryllup er det helt fint å leve på alkoholfritt øl og mineralvann. Det ligger an til fortsatt stø kurs uten alkohol helt til fredag 20. juni.

Spørsmålet fra omgivelsene er om jeg kommer til å fortsette prosjektet etter 20. juni?

«En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman (30)

Jeg satt på t-banen forleden. En dame ved siden av meg lo høyt av en bok hun leste. Da hun skulle av, måtte damen rett overfor henne spørre hva hun leste. Det var «En mann ved navn Ove». Jeg blandet meg i samtalen, og fikk anbefalt boken jeg leser for tiden, Patrick Modianos «Ungdomstid». Vi tre damene fikk en liten boksamtale der på banen.

Denne episoden fikk meg til å finne frem og lese ut «En mann ved navn Ove», som jeg hadde lagt fra meg halvlest tidligere. Nå leste jeg den ut, og har dermed rundet tretti leste bøker på vei til 50 bøker på ett år. Jeg synes boken er småmorsom, om enn ikke så jeg ler høyt på banen. Jeg synes den er original ved at den handler om en pliktoppfyllende og regelbunden enkemann på 59 år som holder orden i borettslaget, kan rygge med tilhenger, og ellers ordner opp i alle andres problemer – om ikke annet fordi de er så irriterende.

Jeg liker at forfatteren viser følelser som ensomhet, kjærlighet, ergrelse osv istedenfor å utbasunere dem. Den er søt og fantasifull. Etterhvert synes jeg likevel at boken går på tomgang. Boken hadde tjent på å være halvparten så lang.

Holmenkollmarsjen fullført

I et øyeblikks overmot i høst meldte jeg meg på skirennet Holmenkollmarsjen (25 km). Rennet gikk nå på lørdag fra Sørkedalen (rett nedenfor skolen, ved ridesenteret), fem kilometer oppoverbakke og over en snei av et vann nær Kikut, til Kobberhaugen og over Tryvann til Holmenkollen. Jeg gikk Skarverennets 25 km-renn i april, og tenkte at Holmenkollmarsjen ville være like fin.

Holmenkollmarsjen er like fin. Godt arrangert, søte servicefolk (særlig smørehjelpen fra Swix) og en flott dag i sporet. Men for meg var Holmenkollmarsjen mye mer slitsom, særlig mentalt. Skarverennet Haugastøl-Finse går omtrent 8 km bratt opp, 8 km bortover, og 8 km nedover. Med føret og solen vi fikk i fjor, ble det en drømmedag i fjellet.

Holmenkollmarsjen starter 5 km opp. Deretter er det opp og ned altså i ett sett helt til de siste fiskebensbakkene i den siste kilometeren. Det ble tungt etterhvert. Grunnet god styrketrening i det siste følte jeg meg ok i hver muskel, men fra Kobberhaugen og inn var jeg jevnt utslitt i hele kroppen. Jeg tenkte at jeg antagelig lå alleraller sist av de startende på 25 kilometeren, fordi jeg startet i siste pulje og ikke så noen bak meg i bakkene opp til møtet med flokken som gikk den lange distansen. Men når jeg ser resultatlisten idag så havnet jeg jo faktisk ikke helt sist.

To faktorer til kan ha vært med på å gjøre Holmenkollmarsjen tøffere: Jeg gikk fortere i Holmenkollmarsjen, tiltross for mindre fart i utforbakkene (det gikk godt unna med nyglidede ski i Skarverennet!). Og jeg gikk sammen med en venninne i Skarverennet – det var godt for psyken å ha følge. Mulige læringspunkter der, altså: Bedre gliding og følge.

De første dagene etter Holmenkollmarsjen sa jeg til meg selv: «Aldri mer». Dersom jeg likevel skulle kjenne påmeldingslysten melde seg igjen til høsten, gjelder det å trene mer fysisk. Men mest gjelder det å være bedre mentalt forberedt slik at jeg snakker mer blidt til meg selv, også i andre halvdel av rennet. Slik mental trening har jeg ikke prøvd før. Kunne kanskje være moro…

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.