Skip to content

Verdien av et ambisiøst leseprosjekt

Jeg har nå rundet 30 bøker lest på nesten åtte måneder. Jeg har ikke lest så mange og så ulike bøker på så kort tid før. Leseprosjektet har altså fått fart i lesingen. Det at jeg skal holde oppe et visst antall, gjør at jeg bare setter igang og leser alt mulig, uten å fundere så lenge over om jeg skal sette igang.

Og nå som jeg kanskje begynner å bli litt lei, har jeg altså tyve bøker igjen. Det er bare å holde tempo oppe, og fortsette. Deri ligger kanskje verdien av å ha prosjektet gående over et helt år. Det er plass til en rolig fase, og så å sette fart igjen.

Favoritter så langt er de internasjonale storhetene «Hjem» av Toni Morrison, «Dyprød hibiskus» av Chimamanda Ngozi Adichie,  «Historier fra et landsbyliv» av Amos Oz og «Et eget rom» av Virginia Wolf. Jeg vil også ta med «Mannen som ikke ville hjem» av Roger Pihl for sin originalitet og nærhet til meg selv. Jeg er også glad for at jeg har lest Hunger Games og Morgan Kane, så jeg føler meg litt mer opplyst om hva folk leser. Jeg har også lest en del bøker som er en blanding av skjønn- og faglitterære, og som jeg har hatt moro av, særlig «Oppfinnere som døde av sin egen oppfinnelse» av Ola Vikås og «Saken mot Abelone» av Bernt Roughtvedt.

Jeg lurer på om den femtiende boken i leseprosjektet skal bli den første boken i Marcel Prousts 16 bindsverk «På sporet av den tapte tid». Hvis det første bindet faller i smak, kan neste prosjekt være å lese serien ut. En slik fordypning vil kunne bli en fin motvekt til dette leseprosjektets mange, mindre bøker.

Alkoholfri åtte måneder

Jeg startet mitt avholdsprosjekt som et innfall torsdag 20. juni. Nå er jeg altså litt over åtte måneder inn i prosjeket, og har kommet helskinnet gjennom julebordsesongen og litt av hvert.

Det jeg savner, er smaken av alkohol. Stinget av alkohol gjør hvert glass litt bedre. Drikke med alkohol smaker fyldigere, eks en god hvitvin. All alkoholfri drikke smaker flatere. Så selvom det er mye godt å få i for eksempel alkoholfritt hveteøl, blir det litt trøttsomt i lengden.

Jeg innførte i høst en nyanserende regel for prosjektet om at jeg kan drikke hvis det er en anledning som er sjeldnere enn årlig. Det er jo ikke vits i å bli rar bare fordi jeg har et prosjekt. Så anledninger som ikke kommer igjen neste år, er lovlige. Det ble derfor noen glass på Michelin-restaurant i Paris i høst. Og det ble champagne, riesling, hvit burgunder og en flott dyp rødvin under fars og mors gullbryllup i januar. Helt topp.

Utover slike topper er det blitt en grei vane å leve alkoholfritt. Ja, unntatt at jeg glapp på nyttårsaften. Nyttår uten bobler ble for stusslig. Men utenom Michelin, nyttår og gullbryllup er det helt fint å leve på alkoholfritt øl og mineralvann. Det ligger an til fortsatt stø kurs uten alkohol helt til fredag 20. juni.

Spørsmålet fra omgivelsene er om jeg kommer til å fortsette prosjektet etter 20. juni?

«En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman (30)

Jeg satt på t-banen forleden. En dame ved siden av meg lo høyt av en bok hun leste. Da hun skulle av, måtte damen rett overfor henne spørre hva hun leste. Det var «En mann ved navn Ove». Jeg blandet meg i samtalen, og fikk anbefalt boken jeg leser for tiden, Patrick Modianos «Ungdomstid». Vi tre damene fikk en liten boksamtale der på banen.

Denne episoden fikk meg til å finne frem og lese ut «En mann ved navn Ove», som jeg hadde lagt fra meg halvlest tidligere. Nå leste jeg den ut, og har dermed rundet tretti leste bøker på vei til 50 bøker på ett år. Jeg synes boken er småmorsom, om enn ikke så jeg ler høyt på banen. Jeg synes den er original ved at den handler om en pliktoppfyllende og regelbunden enkemann på 59 år som holder orden i borettslaget, kan rygge med tilhenger, og ellers ordner opp i alle andres problemer – om ikke annet fordi de er så irriterende.

Jeg liker at forfatteren viser følelser som ensomhet, kjærlighet, ergrelse osv istedenfor å utbasunere dem. Den er søt og fantasifull. Etterhvert synes jeg likevel at boken går på tomgang. Boken hadde tjent på å være halvparten så lang.

Holmenkollmarsjen fullført

I et øyeblikks overmot i høst meldte jeg meg på skirennet Holmenkollmarsjen (25 km). Rennet gikk nå på lørdag fra Sørkedalen (rett nedenfor skolen, ved ridesenteret), fem kilometer oppoverbakke og over en snei av et vann nær Kikut, til Kobberhaugen og over Tryvann til Holmenkollen. Jeg gikk Skarverennets 25 km-renn i april, og tenkte at Holmenkollmarsjen ville være like fin.

Holmenkollmarsjen er like fin. Godt arrangert, søte servicefolk (særlig smørehjelpen fra Swix) og en flott dag i sporet. Men for meg var Holmenkollmarsjen mye mer slitsom, særlig mentalt. Skarverennet Haugastøl-Finse går omtrent 8 km bratt opp, 8 km bortover, og 8 km nedover. Med føret og solen vi fikk i fjor, ble det en drømmedag i fjellet.

Holmenkollmarsjen starter 5 km opp. Deretter er det opp og ned altså i ett sett helt til de siste fiskebensbakkene i den siste kilometeren. Det ble tungt etterhvert. Grunnet god styrketrening i det siste følte jeg meg ok i hver muskel, men fra Kobberhaugen og inn var jeg jevnt utslitt i hele kroppen. Jeg tenkte at jeg antagelig lå alleraller sist av de startende på 25 kilometeren, fordi jeg startet i siste pulje og ikke så noen bak meg i bakkene opp til møtet med flokken som gikk den lange distansen. Men når jeg ser resultatlisten idag så havnet jeg jo faktisk ikke helt sist.

To faktorer til kan ha vært med på å gjøre Holmenkollmarsjen tøffere: Jeg gikk fortere i Holmenkollmarsjen, tiltross for mindre fart i utforbakkene (det gikk godt unna med nyglidede ski i Skarverennet!). Og jeg gikk sammen med en venninne i Skarverennet – det var godt for psyken å ha følge. Mulige læringspunkter der, altså: Bedre gliding og følge.

De første dagene etter Holmenkollmarsjen sa jeg til meg selv: «Aldri mer». Dersom jeg likevel skulle kjenne påmeldingslysten melde seg igjen til høsten, gjelder det å trene mer fysisk. Men mest gjelder det å være bedre mentalt forberedt slik at jeg snakker mer blidt til meg selv, også i andre halvdel av rennet. Slik mental trening har jeg ikke prøvd før. Kunne kanskje være moro…

«Hjem» av Toni Morrison (29)

En ny nobelprisvinner på leselisten. Toni Morrisons bok om Frank som kommer hjem fra Koreakrigen til Georgia er gripende og fin. Jeg liker hvordan hun beskriver det som skjer, uten å overbeskrive eller forklare for mye. Og hun gir gode beskrivelser av fattigdommen, varmen og samholdet i sydstatene.

Frank sliter med store posttraumatiske lidelser etter å ha sett sine venner dø og andre grusomme episoder fra krigen. Han trenger også å begrave hendelser fra sin barndom. Når han berger søsteren sin, klarer han å finne et nytt fotfeste i livet.

Når dette leseprosjektet er over, har jeg fått lyst til å lese flere og mer kjente bøker av Toni Morrison.

«Mennesket er en stor fasan i verden» av Herta Müller (28)

Nobelprisvinneren fra 2009 byr med denne boken på en ordentlig «feel bad»-roman. Historien er lagt til Romania under Ceausescu-diktaturet. Tyske innbyggere på bondelandet forsøker å få utreisetillatelse for å emigrere. Müller beskriver hvor fattige de er, og hvor håpløst de føler situasjonen med rutinemessig korrupsjon og maktmisbruk, dyremishandling, kvinneforakt, osv. For eksempel leverer hovedpersonen, som er møller, ekstra melsekker til autoritetspersoner, som i årevis lover utreise uten å holde sine løfter. Og han må få datteren sin til å by øvrighetspersoner på seksuelle tjenester for å få dåpsattesten, osv. Müller beskriver altså livet under kommunismen. Det var ikke lystig.

Ukjent symbolikk og plutselige hopp i tid gjorde romanen litt vanskelig å forstå. Likevel krøp en uhyggefølelse under huden på meg. Det er sikkert et tegn på en god bok at den skaper følelser hos leseren.

Min antikommunisme økte med kvalmen mens jeg leste. Det som finnes igjen av kommunister vil sikkert si at dette er en bok bare om Romanias kommunisme. At det ikke var skikkelig kommunisme, slik som kommunisme skal være. Ekstremister av alle sjatteringer (kommunister, fascister, fanatiske religiøse) skal alltid ha en annen variant av sin ekstremisme enn de mislykkede varianter som er blitt utprøvd.

Vanskeligheten i å nå frem med budskapet om at totalitære regimer ikke skaper noe godt for noen, understrekes av at bøker fra for eksempel bak Jernteppet av nødvendighet er dystre. Dermed er de mindre attraktive for svært mange lesere. Müller krever dessuten ekstra mye av leseren fordi boken er litt vanskelig tilgjengelig. Sånn sett er hun virkelig anti-propaganda. Hun beveger ikke massene med denne boken.

Deri ligger kanskje enda et poeng?

«Skyskraperengler» av Tove Nilsen (27)

Klassikeren fra Oslos drabantbyer ble bok nummer 27 på veien til 50 på ett år. (Nå ved nyttår er jeg halvveis i tid til avslutning 1. juli, og ligger altså to bøker foran skjema.)

«Skyskraperengler» sin jeg-person er Tove, som flytter inn i de nye blokkene på Bøler i 1959. Boken er en stemningsfull skildring av de mange naboene, Toves og foreldrenes venner, og hvor spennende og skummelt det er i blokkenes korridorer og i skogene omkring. Nilsen beskriver antagelig tiden rimelig riktig. Lille Tove har mye å lure på, mange store gutter og mørke steder å være redd for, og venninneskap å holde fast ved. Tove drømmer om å komme ut og bli forfatter.

Jeg synes det er en sart bok om samtidig nysgjerrighet og redsel. Jeg liker Nilsens kompakte språk og nyanserte beskrivelser av personer.

«Oppfinnere som døde av sin egen oppfinnelse» av Ola Vikås (26)

Denne boken kjøpte jeg på impuls ved storhandel på den koselige Eldorado bokhandel i Torggaten. Jeg morer meg over tildelingene av Darwin awards, som går til dem som er så teite at de gjør menneskeheten en tjeneste ved å gå ut av genpoolen. Boken om vågale oppfinnere appellerte straks jeg så den, og ble nummer 26 på veien til femti bøker på ett år.

Da jeg leste boken, ble jeg glad i og begeistret for disse fantasifulle, modige, handy og optimistiske mennene (ja, det er kun menn i boken). Her er Petter Smart’er som lager varianter av fly, ubåter, fallskjermer, propelldrevet tog, dykkerdrakter, dampdrevet motorsykkel, terreng-segway, osv. De er stort sett ingeniører, på tuppa etter maskiner, og har mange oppfinnelser bak seg. Diagnosen ADHD ville vel vært relevant for de fleste av dem.

Dette er gründertyper med pågangsmot og nevenyttighet. De setter alt inn på at oppfinnelsen deres vil virke. For eksempel skredderen som hoppet ut fra første nivå på Eiffeltårnet (60 meter) med det han ville bevise for alle tvilere at var en velfungerende fallskjerm. Det var det ikke. Min favoritthistorie i boken er kineseren som for mange hundre år siden festet svært mange raketter på en stol, og fyrte av, i håp om å få utforsket verdensrommet. Ingen fant spor av ham etter eksplosjonen, så kanskje han lyktes?

Disse oppfinnerne viste en innsatsvilje og et mot utover det man kan forvente. Jeg smiler fortsatt av dem.

Kontorkroppen retter ryggen

Å trene med PT (personlig trener) annenhver uke viser seg å funke bra her. Nå har jeg tatt en ny kroppsanalyse på treningssenteret. Den viser økt muskelmasse og redusert fettmengde fra forrige test. Resultatet er veldig motiverende for videre trening! Totalvekten har ikke forandret seg særlig, men sammensetningen av kroppen er i bevegelse.

Litt over en kilo mindre fett og tilsvarende mer muskler på fire måneder styrketrening er tipp topp. Det er godt å kjenne at det nå finnes litt muskler i magen og skuldrene og lårene. Fra å score «svak» på testens muskelstyrke, er jeg kommet opp i «normal». Kontorkroppen begynner å rette ryggen.

Som tidligere fortalt, har jeg trent etter programmet fra treningssenterets personlige trener siden august. Styrketrening for hele kroppen to ganger i uken er opplegget. Jeg har stort sett holdt programmet. Det gjelder jo å ikke skuffe PT. Målet har vært å komme over tremånederskneika i treningsplanen, og det har jeg altså lyktes med i høst.

«The Hunger Games» av Suzanne Collins (25)

Jeg liker å lese variert og å forsøke å følge med på hva kidsa driver med. Dermed ble første bok i serien The Hunger Games bok nummer 25 i leseprosjektet femti bøker på ett år.

Det var en underholdende bok om en ekstremvariant av reality-tv. 24 barn blir satt ut i villmarken, og den siste som lever, vinner. Jeg synes ikke at boken er så veldig spennende, siden man skjønner fra start hvordan dette vil ende. Personene er tydelig enten onde eller gode (med unntak av hovedpersonens «makker» i spillet).

Jeg liker beskrivelsene av et USA etter katastrofen, med opprørsstemning mot manipulering og tukt fra øvrigheten.

Og det er selvfølgelig stor stas med en så tøff heltinne som ikke defineres kun utifra sin relasjon til mennene i boken.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.